Amsterdam

Dato: 03.08.2006 - 07.08.2006

Vi prøver oss igjen på en seilas til Amsterdam dagen etter første forsøk. Det er fortsatt ganske stygt vær, men vinden har gitt seg en god del. Etter 9 timers seilas ankommer vi slusen som tar oss inn i Amsterdams kanaler. Det er kanskje 15 andre båter i slusen og han ene fyren på den største seilbåten oppfører seg slik som folk med altfor store seilbåter gjør, som en drittsekk. Slenger ut kommandoer i hytt og pine og tyner kona si til å sitte å holde en fender mellom båten sin og båten vår. Dessuten tyner han en kar på båten forran oss å holde tauet til vår båt slik at vi ikke skal dunke borti båten til hans. Når slusen er ferdigfylt går startskuddet for rotteracet ut av slusen og de fleste båtene suser forbi det norske ekspedisjonsfartøyet. Når vi endelig kommer til gjestehavnen er den stappfull og vi må legge oss utapå drittsekken med altfor stor båt, noe vi angrer på morgenen etter.

Neste morgen våkner vi av at drittsekken står og hamrer på båten vår mens han skriker "Englishmen!" gjenntatte ganger. Han tror vel at vårt norske flagg er engelsk og har tydeligvis ikke seil så mye rundt om kring som han gir uttrykk for. Han maser på oss og kommanderer oss til flytte skuta vår mens han sier: "Leave this to people who know sailing!". Jeg bare ser rart på han og gidder ikke røre en finger i protest. Har han så peil som han påstår ville han med letthet klart å manøvrere den altfor store båten sin med letthet. Etter mye om og men, frem og tilbake, kommer han seg omsider ut.Etter at fjotten endelig har kommet seg ut spiser vi frokost og begynner å labbe Amsterdam sentrum.

Amsterdam var en gedigen skuffelse. Utelivet med fest of moro eksisterer ikke, de nederlandske myndighetene har heller opprettet "Coffeshops" for å holde ungdommen i sjakk. Alle backpackerene som tråler til byen har bare en tanke i hode og det er å finne nærmeste coffeshop. Ingen under 30 drikker, de røyker bare dop og sitter inne i sine små verdener og stirrer ut i løse luften. Vi hadde egentlig planer om å ta med to heldige backpackere og seile dem til England, men siden det eneste de var interresert i var jointene sine ble det dessverre ikke noe av. Etter to halvhjerta fylleturer og litt byvandring i Amsterdam bestemmer vi oss for å komme oss ut av denne snodige byen

De nederlandske innlandskanaler

Dato: 31.07.2006 - 02.08.2006

Innlandskanalene ønsker oss velkomne med sine store, majestetiske sluser. Vi går for motor inn i en gedigen innsjø som på det dypeste er 4 meter grunn. Å ikke gå på grunn her er klin umulig så vi setter liksågodt oss fast i mudderet etter ca. en time. Heldigvis hadde vi maks 3 knops farts så med rett vektfordeling og motor i revers klarer vi å komme oss ut på dypt nok vann igjen.

Ellers er kanalseilasen ganske begivenhetsløs de 2 dagene det tar å seile igjennom. Rundt oss svømmer det små sorte og hvite fugler som ser ut som en blanding mellom pingviner og ender. De kan så vidt fly og lager ynkelige pipelyder i stedetfor vanlige andekvakk. Ellers legger vi merke til at nederlenderene er sinnsykt stolte av hagene sine, som kun er ca. 9 kvm store. Husene ligger tett i tett langs kanalen og nederlenderne konkurrerer hardt om hvem som har den mest "lushe" og fjongeste hagen. Omsider kommer vi ut av kanalene og legger til i havnelandsbyen Urk utpå kveldingen.

Neste dag klør vi etter å komme videre til Amsterdam som vi har sett oss ut som neste mål. Det blåser styggmye (stiv kuling) men vi setter seil alikevel.
Vi seiler rundt moloen og vinden bli bare værre og værre. Siden vi befinner oss inne i denne gigantiske brakkvannssjøen nederlenderene har bygd rundt landet sitt, blir det aldri skikkelig størrelse på bølgene, De holder seg på 1-2 meter men er mer krappe og spisse enn nyslipte samekniver. Med rundt 10 minutters mellomrom kaster værgudene regn og kulingbyger rett i fleisen på oss og sikten er den samme som med dykkermaske i Oslofjorden. Dette pågår i gode 2 timer, og det ser ikke ut som det blir bedre, snarere tvert imot. Da jeg har store problemer med å holde skuta på rett kurs bestemmer vi oss for å snu, noe alt været gjør vanskelig. Jeg trenger hele 3 forsøk på å snu båten og da vi har medvind, strømmen i ryggen og bølgene mer samarbeidsvillige, tar det ikke lang tid før vi er tilbake i gode gamle Urk.

Tyskland

Dato: 25.08.2006 - 28.08.2006

I Kielkanalen var alt sinnsykt læx, bortsett fra det gule ufreshe kanalvannet. Det er en sluse inn i kanalen og vi er sammen med kanskje 20 båter. Når kanalen åpnes er det det sinnsykt rotterace ut av kanalen og det hele minner om en slags dårlig westernfilm. Den eneste forskjellen er at vi rir på båter og bølger, ikke hester. Langs opp kanalen kommer det svære containerskip vi må passe oss for. De stopper ikke for noen uansett hvor mye en enn skulle tute og klage. Langs opp kanalen er det også mange ande og svanefamilier som igjen må passe seg for oss når det er vi som kommer busende. Ingen i båtene bryr seg heller om kvekkene deres. Vi stopper etterhvert for å fylle diesel. Han tyskeren vi fyller disel hos tillater oss ikke nær pumpene en gang. Han skal ha stålkontroll på alt og er en skikkelig tysker i våre øyne. Stålkontrol men samtidig hyggelig mot oss. Tyskerne vet ikke grenser på hjelpsomhet og gjennom hele Tyskland får vi hjelp til alt fra og legge til med båten til privatsjåfører som kjører oss rundt dit vi vil. Når vi kommer til andre siden av Kielkanalen blir vi kjent med en tysk familie som ligger ved siden av oss. De snakker veldig godt engelsk, og faren i familien skal ut og kjøpe is til ungene og vi får sitte på inn til byen. Han viser oss byen og kjører oss rundt dit vi vil. Vi stopper på ett sted hvor det står at de har internett, etterhvert setter vi oss ned og sender noen mailer. Av en rimelig shady nerd av en fyr klarer vi å lirke ut at det finnes ett trådløst nettverk i en park hvor det samme kvelden har vært monstertruckshow i byen. Dette fortalte han til oss før han fordufter slik som skumle menn ofte har for vane å gjøre i skumle tv serier som f.eks i skummel episode av X-files.

Neste dag stikker vi og handler og ordner ting til båten og prøver om det finne det ulovlige trådløst nettverket, noe det faktisk gjør. Vi får sendt mailer og slikt og trasker fornøyde tilbake til båten senere. Vi blir i byen en dag til og blir fortalt alt om tidevann og farlige grunner. Neste dag drar vi kl 16:00 med tidevannet så vi har godfarten ut. Vi seiler hele natten igjennom og når klokken nærmer seg 10 ligger vi uten for Noordeney og vinden gir seg bektraktelig helt til det blir helt vindstille. Vi bestemmer oss for å "cranke" opp motoren og til hvor store forskrekkelse er vi faktisk så tomme for batteri at motoren nekter å starte! Og på toppen av det hele begynner båten sakte å drive mot farlige sandbanker. Noe må gjøres og noe må gjøres raskt! Vi Setter Botten Anna (jolla vår) på vannet og prøver å taue Villmann men det nytter ikke i det hele tatt. Vi bestemmer oss snarlig for å ta Anna og kjøre mot nærmeste skute som ligger ett godt stykke unna. Erlend stikker fordi han kan tysk, og jeg kan ikke tysk i det hele tatt. Tyskerene kjører Erlend tilbake til Villmann og vi prøver å lade opp batteriene våre igjen noe som selvfølgelig ikke funker, så vi blir taua inn til Noordeney for batterilading og dieselbunkring. De stolte tyskerne er så utrolig stolte at de kommer bort i båten vår etter at vi har lagt til for å se hva som var galt. De konstanterer snarlig at det er batteriene som er kaputte og at batterliaderen aldri har vært koblet til. Så vi har faktisk seilt helt fra Sandvika uten å ha ladet batteriene våre utenom i havner i det hele tatt! Dette vet vi fordi æln mekka motor i Sandvika og da var ikke kabelen som skulle være koblet til for å lade opp baterien kobla opp da heller. De stolte tyske kara mekker litt motor og strammer litt her og der og innfører ett nytt intrykk "Kuchen" som vi oversetter til "å sette i gang"

Noordeney er en av disse øyene som ligger nord for tyskland på en fin remse som jordbær på strå. Øyene består kunn av gress og sand så her er det helt sinnsykt langgrunt, flere mil utafor stranden kan en støtte på grunner under 2 meter. I tillegg kan strømmen komme opp i 3 knop, noe som bare forværrer seg jo lengre ned man kommer mot Biscaya. Dette var for oss helt nytt og navigasjonen på ekspedisjonen ble ganske anderledes. Det tar ikke lang tid før vi bestemmer oss for å lure oss unna tidevann og strømmer, så vi setter kursen for Leerwick og de nederlandske innlandskanalene.