I farlige farvann

Begynnelsen av mars til midten av april

Storm i Magellanstredet

Vi hadde mang en gang blitt advart mot seilasen vi bega oss ut på den 3. mars. Sørvest-Atlanteren er noe av det mest kødne havområdet i hele verden og det manglet ikke på formaninger at vi kanskje burde snu? Eller hvorfor ikke kjøpe en større båt? Nordmannen Geir Bøen ombord ett av Røkkes gigantiske trålere hadde sett kameraten sin ramle overbord under fiske like ved Kapp Horn. Gigantiske albatrosser og petreller hadde gått til angrep mot de delene av kroppen hans som stakk over vannet i de enorme bølgene. Bare ett mirakel og godt sjømannskap gjorde at han overlevde. I 2006 hadde en franskmann fått knekt båten sin i 2 som en råtten kvist like utenfor Santa Cruz og det eneste Prefecturaen fant var ymse deler av skroget hans. Franskmannen selv hadde blitt fortapt i dypet. Vi bestemte oss for å ikke være for kjepphøye og fulgte pilotbokens råd om å "hugge" kysten nedover mot Le Mairestredet. Vi ville seile så nærme land som overhodet mulig. Når det blåste opp fra sørvest, noe det garantert kom til å gjøre, kunne vi derfor gjemme oss bak en le kyst.


Første døgnet av seilasen gikk glatt. Lite vind og havblikk førte til at vi gikk en del for motor. Diselstanken under dekk i båten når motoren gikk var så og si uutholdelig og langt ut over det som var ansvarlig etter norsk standard. Vi ga faen, vi var i Sør-Amerika. Vi delte på å sove i forpiggen i båten hvor en kunne lukke døren inn til resten av båten slik at osen ble holdt ute. Iblant sov vi også over dekk.

Motoren lagde såpass mye eksos inne i båten at iblant var det best å sove på dekk (foto: Claus Ulrik Jensen)

Etter omlag 2 døgn til havs ankom vi munningen av selveste Maggelanstredet. Vi hadde det en kan kalle godvind og mye seil oppe. Etter 3 timers seilas hadde vi krysset halve stredet. Det var selvfølgelig midt ute der begynte å blåse opp. Genoaen ble tatt ned. Det begynte å blåse mer og hele storseilet måtte reves. Bølgene begynte å få sine karakteristiske avlange form de gjør når det blåser jævla mye. Vi hadde bølgene rett imot der vi skulle. Det var nyttes løst å prøve å seile imot. Vi snudde båten og lenset med bare riggen. Med 7 knops fart ble vi brutalt dyttet feil vei. Når vi kom til nordkysten av Maggelanstredet igjen kasta vi ut drivankere og det reduserte båtens fart til 2 knop. Vi fikk heist litt fokke og la oss bi. Annet kunne vi ikke gjøre.

I ett døgn lå vi slik. Hele døgnet fortonet seg i en mørk drømmeverden jeg ikke kunne konstantere om var virkelig eller ei. Regnbyge på regnbyge vekslet med mammutbølge på mammutbølge om å skylle over båten. Fantasier om enda mer prehistoriske bølger enn det jeg hadde sett før blokkerte så vidt sjøsyken ute av kroppen. Hvor lenge kom vi til å ligge slik? Hvor langt til havs ville vi bli blåst? Kom vi i det hele tatt til å se land igjen? Jeg våknet av en uliderlig tørste og tittet opp av forluka under alt kaoset da en dinosaurbølge skylte over båten og inn i luka og gjorde madrassene i forpiggen enda mer våte enn de før var. Jeg snublet meg til cockpiten for å ta en titt på vindmåleren. Den sto konstant på 50 knop, og forsøkte gang på gang å hoppe over 60 knop og truet med å knuse glasset. Claus var såpass utsatt av sjøsyke at han nesten ikke kunne snakke. Han hadde på få sekunder spydd opp igjen den maten jeg hadde gitt han like etter at stormen hadde startet. Stormpasta slår alltid feil. Den kommer i retur. Sjøen rundt oss var i større kaos enn julestria på Sandvika Storsenter, men Ragnarok kjempet fortsatt standhaftig og alene i bølgene. Jeg begynte å bli riktig så stolt over å se hva skuta kunne tåle av drittvær og forfektet mørke fantasier om havets gap og kullseilte båter og sluknet igjen i den saltvannsbetrukne forpiggen.

Etter å ha ligget bi i over ett døgn begynte så vinden å dreie nordover på kveldingen og de verste vindkastene glimtet med sitt fravær. Det var nå mulig å komme seg videre før neste storm kom. Vi satte seil og peiste på tilbake til utgangspunktet; nordkysten av Magellanstredet. Når som helt kunne en ny storm komme. Vi hadde allerede tapt 2 døgn på en storm. Tapte vi to døgn til ville det bli knapt med ferskvann og diesel ombord. Mange lasteskip og et knipe oljeplattformer holdt til ved munningen av Magellanstredet, og strøm og vind kunne gjøre det vanskelig for oss å navigere unna dem skulle vi komme for nærme. Etter en lang natts seilas og enda en hard seilas dagen derpå nådde vi endelig andre siden av Magellanstredet. Vi kunne, hvis vi ønsket, legge oss for anker i en bukt like ved. Vi droppet det. Natten sammen med mørke skyer la seg som en tykt teppe rundt oss og vi måtte navigere på fyr nedover kysten. Det var umulig med det blotte øye å bedømme hvor langt vi var fra kysten. Det flate landskapet var umulig å få øye på i tussmørket, så uten GPSen hadde vi nok blitt krabbemat begge to.

Neste dagen snek seg på og vindene hadde gitt seg. Nå ble det selvfølgelig vindstille. Enten så er det storm eller så er det stille som i en kirke. Slik er det nede ved Verdens Ende. Etter en dags seilas med litt motorbruk og mye banning og enda mer steiking over slappe seil, begynte Ildlandskapets staute fjell og frodige skog så smått å komme til syne. Og for ett syn det var. Vi kunne sitte å stirre i timesvis. Fjell og skog hadde vi ikke sett på mange måneder, bare ett goldt og utrolig monotont ørkenlandskap. Denne gleden ved å se dette magiske landskapet var som å treffe en gammel venn, eller slik en som liten så for seg opplevelsen over alle opplevelser; å få komme til selveste Julenissens verksted oppe på Nordpolen. Så bra var det.

Gjennom Le Mairestredet måtte vi være konstant på vakt da en liten kuling kunne lage enorme bølger

Vi putret nedover ildlandet og nådde utpå kveldingen endelig en liten bukt kalt Bahia Thetis like ved Le Maire Stredet. Store flokker med det som måtte være tusenvis av petreller og albatrosser satt og slappet av oppe på kelpen i dønningene og vi lot ankeret gå på 6 meters dyp. Så spratt vi opp den siste ølen ombord og lagde en forrykende god pasta, som jeg må si smakte om lag 3000 ganger bedre enn den forrige jeg lagde. Ølen sklei fort ned og vi startet på whiskeyen. Men hva med ølen vi hadde kjøpt i Brasil som vi skulle drekke sammen med pingvinene i Antarktis? Vi hadde jo en kasse øl stua bort. Claus gravde febrilsk fram kassa med flytende gull. "Faen i helvete! Hva er det som har skjedd her a!?" Ølboksene hadde rusta i stykker og all det kosteligste bryggeriet hadde rent ut i kjølsvinet. Alt som kunne reddes var kun en boks med flytende lykke. Først fortvilte vi, men siden det bare var en av den var den enda mer verdt og smakte desto bedre. Vi sov den natten som noen unger, etter å bli vugget i søvn av havets rolige dønninger. Trygt bevart i vår lune krybbe, Bahia Thetis.

Neste morgen var en stor dag. Selveste Le Mairestredet skulle krysses. Mang en seiler grøsser med tanken på dette stredet. Den kjente svenske seileren Sven Lundin beskriver det som verdens verste farvann og vi takket alt fra guder, ånder og forfedre for at det var så og si vindstille den dagen. Vi seilte under en blå himmel akkompagnert med rolige sukkerspinnskyer rundt odden av Le Maire stredet. Dønningene fra Sørishavet møtte oss. Lange dønninger lengre enn ett vondt skoleår. Mange var mist tyve meter lange. Jeg satt å tenkte på hva som måtte gjøres hvis det kom til å blåse opp. 20 meters dønninger fra sør, 20 sekundmeters vind fra vest, 8 knops strøm fra nord. Totalt kaos. Ett ragnarok rett og slett. Vi var på vakt og spanet etter de minste forandringer i skylaget, men sukkerspinnskyene våre holdt oss fortsatt med selskap. Det blåste ikke opp.

På vakt langs Ildlandskysten (foto: Claus Ulrik Jensen)

Da vi kom ut av Le Maire stredet ble vi møtt av ett enda villere landskap enn ført. Vi hadde ofte spøkt om at mennesker ikke var annet enn små maur, og vi var de gale maurene som dro på egenhånd fra tue til tue. Gedigene snøkledde fjell rev seg som om de skulle vært gigantiske haikjefter opp av havet og gjorde Ragnarok liten og ubetydelig i det store bildet, men livsviktig for oss som en liten barnål er for maur når de faller i vannet. Vi hadde en ankringsplass vi kunne hive anker i hvis vi ville, men vinden var i vår favør og ankerdrammen og senoritas lokket i Ushuaia, så vi fortsatte seilasen natten igjennom. I tillegg var vannreservene nesten tomme og underbuksene veldig skitne.

Vi tok drøssevis med bilder i Beaglekanalen


I det vi entret Beaglekanalen snek natten seg på, sikten ble dårlig og vinden dreide. Vi var praktisk talt tomme for diesel, så jeg begynte å krysse opp Beaglekanalen uten å ha annet enn dybdemåler og GPS med kartprogram på dataen å navigere etter. Det viste sikkert 100 m misvisning, men i hvilken vei? Etter at jeg hadde tatt det andre slaget oppdaget jeg at vi hadde vært få meter fra å deise rett inn i en liten øy. Øyene reiste seg grusomt raskt opp fra dypet så dybdemåleren var mer ubrukelig enn en gjennomsnittlig blond Bærumsberte med rosa pannebånd. Her gjaldt det å være på vakt. Jeg kjente blodet bruse gjennom årene da jeg på nytt begynte å nærme meg land og måtte ta ett nytt slag.

Det var såpass rolig sjø og slapp stemning at vi bakte to feite sjokoladekaker

Det skulle ikke mange slagene til før kanalen breia seg ut og det var mulig å navigere på fyrlykter. Claus overtok styringen og jeg sovna pladask i forpiggen. Det neste jeg merket var ordet "Hval!" Jeg stunta opp av luka i forpiggen "Hvor er hvalen?", "Rett over der!" svarte Claus. Alt jeg kunne se var ett par slappe krusninger i vannflaten. Hvalen kom ikke tilbake, men makan for en utsikt! Det hadde blitt morgen, vannet var blikk stille og motoren i gang. Svake skyer og en småkjølig morgendis fløt over oss. En flokk på rundt 20 delfiner galopperte mot oss. Hundrevis av fugler svermet i ett eneste mylder. Stemningen i Beaglekanalen denne kjølige marsmorgenen var uforglemmelig. Bare en slapp, monoton motordur brøt idyllen, men gjorde ikke noe i veien for at vi følte oss som nybakte millionærer der vi seilte midt oppi eventyret iblant majestetisk natur og ville dyr.

Ultima - skuta til Timo og Sandra på vei mot Puerto Williams

(foto: Claus Ulrik Jensen)

Når vi hadde putret forbi Puerto Williams kom vinden igjen og vi heiste seil. Målet vårt, Ushuaia kunne skimtes borti det fjerne. Vi seilte rett forbi tre imøtekomne seilbåter, blant dem Ultima med Timo og Sandra ombord. (Tyskerne med den knekte masta og indianerproblemer i Puerto Deseado) De fortalte at det skulle komme en fæl storm og hadde satt kursen for Puerto Williams, som er mye tryggere å ligge i skulle det blir ordentlig drittvær.

Det var sjukt rått å komme til Ushuaia selvom det var en løk av en australsk fjottnisse som fucka opp stemningen i havna
(foto: Claus Ulrik Jensen)

Endelig kom vi fram. Mange andre langseilere lå til kais og vi måtte legge oss utenpå ett par andre båter. Han ene fyren ombord en båt med navn "Spirit of Sydney" sa at vi måtte flytte oss om en times tid for da skulle han fyren vi å fortøyd utenpå ut. Greit tenkte vi, vi stikker å dusjer i mens. Etter litt var vi tilbake og Ragnarok hadde blitt flyttet til en annen båt. Han fyren ombord "Spirit of Sidney", hadde bestemt seg for at oss, de to lurvete gutta i den lille båten, de likte han ikke. Og når han måtte hjelpe til med å flytte den lurvete båten uten at eierne hjalp til hadde han fått nok.

Yatch Club AFASYN, Ushuaia, Argentina (foto: Claus Ulrik Jensen)

Morgenstemning i Beaglekanalen

De neste morgenen når jeg gikk ut av båten for å ta en titt på været var det første jeg fikk øyet på vattnissen ombord "Spirit of Sydney". Han sto der og lekte viktig mens han prøvde å holde ett kult tryne. Han klarte det ikke. "Good morning" sa jeg mens jeg hevet kaffekoppen. Han overså meg helt enten fordi han var både døv og blind og ikke fikk med seg en dritt, eller fordi han rett og slett bare var den idioten han utga seg for å være. Jeg slo heller av en prat med den tyske skipperen som hadde en grønn papegøye ombord.

Panoramabilde over Ushuaia

Noen dager senere stakk Claus opp til Buenos Aires for å møte en jente han hadde blitt kjent med der. Samme dag dukket det plutselig to tyske jenter opp på brygga og de lurte på hvor amerikaneren Clark var hen, for han hadde de hørt, skulle over til Puerto Williams. Jeg og Claus, gentlemenseilere som vi er, holdt damene med selskap til amerikaneren dukket opp og de ble sånn halvveis enige om å dra neste dag. Tiden i mens slo de i hjel med å treffe meg på en pub. Jeg tenkte meg at jentene syntes det var mye mer moro å seile med en gutt på deres alder enn en amerikaner hvis hår hadde krypet ned fra hodet og slått rot på skuldrene, så jeg spurte dem like gjerne om ikke jeg skulle svippe dem over. Det virket som om forslaget falt i god fisk, og siden de skulle få turen gratis lovte de å spandere øl på meg kvelden ut. Timene gikk og jeg ble fullere og fullere. Kvelden endte med at jeg ga faen i å prate med hun ene og istenfor gjorde ett par håpløse forsøk på å sjarmere hun andre, så etter en nokså flau avskjed regna jeg med at jeg neppe kom til å se dem igjen.

En ting tør jeg påstå og det er at å trimme seil er ikke av det mest besværne en kan foreta seg, men damer dem blir jeg nok aldri klok på. Neste dag dukket de tyske jentene opp på brygga igjen og det var ikke amerikaneren de ville ha fatt i, men nordmannen som lå langstrakt med bankene hode ombord Ragnarok.

Downtown Ushuaia er det sinnsykt mye reklameskilt og grotesk lyse shoppingvinduer som slåss om ens oppmerksomhet (foto: Claus Ulrik Jensen)

De ville til Puerto Williams ASAP så her var det bare å pelle seg opp av bikka med en gang. Proviant måtte handles og myndigheter besøkes før vi kunne dra. Klokken hadde blitt vel over 2 da vi endelig kom oss av gårde. Vi hadde rundt 6 timer på oss før det ble mørkt, så jeg regnet med at det skulle gå greit da de fleste seilerne skrøt på seg at de seilte til Puerto Williams på rundt 4 timer. Med to damer vimsende rundt i cockpiten var det ikke lett å trimme seil med vinden rett i trynet og derfor gikk Jern-Erna for full guffe på tross av diesellekasjer. Etter rundt to timers putring tok jeg for sikkerhets skyld en titt på motoren. Damp og eksos veltet ut i en sky inne i båten i det jeg åpnet luka og når røyken hadde lagt seg konstanterte jeg masser av vann inne i motorrommet. "Caggacazzo" er en bra skjellsord ord på italiensk og det skreik jeg ut over hele Beaglekanalen. Jeg åpnet motorrommet bak og så at vannpumpa dusja ut bøttevis med vann over motoren istedenfor å pumpe den inni. Faen heller. Nesten halvveis til Puerto Williams og motoren må skrus av. Seilene ble heist og jeg måtte begynne å krysse.

Å seile på kryss tar nesten dobbelt så lang tid som å seile for eksempel på lens eller gå for motor. Å komme fram til Puerto Williams før det ble mørkt ville ikke gå, jeg var ukjent i farvannet og GPS forbindelsen til de digitale kartene fungerte ikke på min datamaskin (Claus hadde tatt med sin PC til Buenos Aires). Jeg måtte plotte manuelt på dataen ved hjelp av en håndholdt GPS, krysse og slå og passe meg for skjær og andre båter. På toppen av det hele hadde jeg to damer ombord som skulle underholdes. Jeg begynte derfor å lete etter en ankringsplass. På utrykkene til jentene kunne jeg se at de ikke helt stolte på min ankringsavgjørelse, så jeg forklarte dem at å krysse til Puerto Williams i mørket uten bra nok navigeringsutstyr ville være vanskeligere enn å prøve seg på å jule opp Steven Segal. Å legge til med to langt i fra sjøvante personer i en sannsynligvis bekmørk havn jeg aldri hadde vært i ville heller ikke være så innmari kult. Så derfor ville jeg gå til den nærmeste ankringsplassen pilotboken beskrev.

Delfinene hoppet og spratt rundt båten i Beaglekanalen


Å finne denne ankringsplassen i skumringen skulle vise seg å bli vanskeligere enn først antatt. Omsider ble det mørkere en den nye plata til Marilyn Manson og jeg måtte sende blondina fram på dekk for å lyse med en lyskaster etter kelp, skjær og fjellvegger. Hver gang jeg skrek ifra om at hun skulle lyse mer til høyre eller venstre, kom det ett "Hæææh?" fra baugen oi det hun snudde seg mot meg og lyste meg rett i trynet. Jeg måtte også hele tiden plotte inn posisjonen vår på kart. Det var mange forræderske skjær som fort kunne gjøre slutt på eventyret til Ragnarok. Krabbesesongen hadde også startet og en kunne lett vikle propellen inn i tauet til en bøye. "Nei nok får være nok, før vi finner denne ankringsplassen finner en fjellvegg oss og skuta blir ødelagt. Vi snur tilbake til Ushuaia!" "Hæææh?" kom igjen det fra jentene. Det var som å prøve å fortelle en bikkje at den ikke må rulle seg i døde dyr og hestebæsj. De skjønte ingenting. Jeg sa at her nyttet det ikke bare å kaste ankeret i en hvilken som helst bukt og vente på en bedre morgendag slik som i Norge. Kelp, dårlig ankringsbunn og strøm gjør det vanskelig. For ikke å snakke om at det her kunne lett blåse opp til storm fra vindstille fortere enn unger lærer banneord. Hadde jentene ligna på to spørsmålstegn da jeg fortalte dem om ankringsplanene for to timer siden, lignet de nå på en hel spørrebok. Med strømmen og vinden i ryggen tok det ikke lang tid før vi var tilbake i Ushuaia og kunne sove ut før jeg måtte begynne å mekke motor neste morgen.

Motoren viste seg å være umekkelig. Det var i hvert fall det jeg sa til jentene. Jeg hadde allerede gått litt lei dem og gadd ikke å sitte igjen alene i Puerto Williams etter at de hadde hoppet av. Da var det bedre å holde seg i Ushuaia hvor ølen var billig og reparasjoner kunne gjøres. I tillegg blåste det opp til uvær og de støttet da avgjørelsen min på at vi hadde måttet snu og ikke bare kunne kaste anker på måfå. Hadde vi blitt overrasket av dette uværet midt på svarte natta i en dårlig ankringsplass ville i beste fall kun båten og ikke mannskapet bli knust mot iskalde klipper.
Damene overnattet enda en natt i båten og forduftet mot Puerto Williams med en turistbåt neste dag. En uke etterpå kom Claus tilbake fra Buenos Aires med alskens godsaker som ikke var lett å oppdrive så langt sør som vi var. Etter noen dager båtmekkings satte vi atter en gang kursen for Puerto Williams og selveste Verdens Ende; Kapp Horn.