Villmannen som ble Serriøs

26.08.2006 - 10.09.2006

Jeg og Fredrik seilte videre mot Le Havre der Erlend skulle mønstre på igjen. Å si at vinden førte oss videre vil bli helt feil da vi konstant hadde den rett i trynet. Faktisk kunne vi styre skuta etter Windexen. Uansett hvilken kurs vi skulle holde kunne vi ta oss i fanden på at Windexen pekte akkurat på havna vi skulle ligge neste kveld. Erlend mønstret på igjen og vi klødde etter å komme oss videre til varmere strøk. Det regnet og temperaturen holdt rundt 12-15 grader. Havneavgiftene gravde dypt i skipskassa og naturhavner var enda færre enn bra sanger på Mtv. Da vi endelig klarte å trosse mye drittvær og komme oss til Sark (en ganske så frodig engelsk øy mellom Frankrike og England) steg stemingen da vi kunne konstantere at det krydde av naturhavner på denne grønne perlen av en øy. Vi la oss like godt på en morring for natten da vi så flere seilere som hadde gjort det samme. Neste morgen oppdaget vi at forbannelsen som var den engelske kanal, selvfølgelig ikke var ferdig med oss. Vi ble nemlig til vår forskrekkelse vekket av en engelsk fyr som krevde penger for nattens opphold. 20 euro eller 12 pund forlangte han. "Galskap!" sa vi. "Betaler dere med euro eller pund?" sa han. Vi betalte motvillig og fikk ett enda større ønske om å komme oss vekk fra denne uvinnelig møkkakanalen. Vi satte kursen sørover og siktet på Treguier. Vi seilte fort og farlig i 6 knops fart i liten vestlig kuling. Bølgene var krappe og Fredrik mente skuta vanskelig å kontrollere, men vi var fornøyde med fremdriften. Såpass fornøyde var vi at vi rett og slett unnværte å ta ut posisjonen i ny og ned og før vi visste ord av det hadde vi havnet laaangt sørøst for Treguier. Heldigvis hadde vi flaks i uflaks og med å holde samme kurs ville vi utpå kveldingen ende opp i en ganske så sweet naturhavn hvor vi også lå for natten.

Neste dag da vi våknet kjørte vi båten lenger inn mot land og la henne på en bøye rett utenfor en idyllisk sandstrand. Vi rodde superjolla vår "Botten Anna" inn for å få kjenne litt land under føttene igjen. Etter noen timer da vi kom tilbake kunne vi ikke med det første se båten vår. Det eneste vi så var alle båtene som hadde blitt tatt av tidevannet og strødd rundt på strand som om ett kjempebarn hadde løpt fra alle lekene sine. Blant de strødde lekene var jo ikke vår båt for vi var såpass lure at vi hadde lagt båten så langt ute fra land at det var helt på grensen til hvor langt vi kunne padle inn til stranda for å ungå tievannsproblemer. Men der tok vi selvfølgelig feil, Til vårt fortvilese lå Villmann oppe på stranda og en gjeng småunger var frekke nok til å brukte masta vår som vollyballnett! Heldigvis lå det en ganske så innbydene strandbar rett ved siden av,så etter at vi hadde sjekket at båten var like hel traska vi bort og bestilte 3 duggfriske. Det tok 6 timer før vannet var høyt nok så vi drakk en god del.

Villmann på grunn

Da vi noen dager senere hadde ankommet L'Aber Wrach dunket det en E-mail ned i postkassen til Erlend. Den var fra en fyr som het Claus. Han seilte også rundt omkring i den vide verden, hadde det store pågangsmotet som ofte kommer med små båter og fortalte at båten hans som nå lå nede i Brasil skulle seiles rundt det sagnomsuste Kapp Horn og ned til Anarktis. Å gjennomføre en seilas rundt Verdens ende og over til den eventyrlige isverdenen Antarktis i en liten seilbåt har for meg vært den store drømmen og det ultimate eventyret en kan begi seg ut på. Og det ville være ren russisk revolver å prøve seg på det med Villmann. Sjøegenskapene er rett og slett ikke gode nok. Misunnelsen bredte seg i kroppen og det ble igjen vanskelig å sitte stille når jeg tenkte på Antarktis, slik en får når en sitter og drømmer. Jeg tenkte at det hadde vært mulig å først seile Villmann over Atlanteren og så drive med litt koseseiling til Antarktis ombord Ragnarok, som båten til Claus het. Eventyrlysten og lengselen etter en magisk isete tilværelse begynte å bre seg i hele kroppen. Det tok ikke lange tiden før jeg bestemte meg for å sende en mail tilbake til Claus og spørre om han hadde en ledig bikkeplass over den beryktede og stormfulle Drakepassasjen.

Clausemann, Kaptein på Ragnarok. Plukk han på nesen for å komme til siden hans.

Passe oppgitte over det franske utelivet ankom vi etter to dagers seilas Brest. Vi skulle feire at vi var ferdige med den engelske kanal og kjøpte inn øl, vin og mat og satte igang med ett måltid så lekkert at hvis en ikke hadde sett det bli gjort med egne øyne hadde en nektet for at det hadde blitt kokkelert i ett ganske slitent og lite småbåtpentry. Maten og ølen gikk ned på høykant og vi merket når klokken nærmet seg elleve, til vår forbauselse, at det var fult av liv inne på havneklubben. Vi hadde ikke drukket ordentlig fra oss siden Smøgen, så strupene våre var mer enn altfor tørste. Vi drakk enda mer og mer en det blir vanskelig å huske og det lille vi husker gjør seg ikke på papir, men morro var det. Folk fra Bretagne (de sier at de ikke er franske men Bretonske) drikker øl fra halvliters og litersglass slik øl skal drikkes og ikke fra små puslete 2 dl glass slik franskmenn har for uvane å drikke øl fra. Med andre ord dette er folk det er gøy å være på besøk hos. Hos dem vi var på nachspiel hos hadde de ikke mindre enn 20 forskjellige typer rom og minst 50 andre flasker med sprit i alle tenkelige former og farger. Og for å gjenta meg selv: Vi drakk enda mer og mer en det blir vanskelig å huske og det lille vi husker gjør seg ikke på papir, men morro var det.

Fredrik til rors

Jeg hadde fått svar fra Claus. Han var overrasket og glad for at jeg ville bli med han, selvom hanhelt ikke skjønte hvorfor når jeg hadde egen båt. Jeg fortalte litt om at jeg hadde vært på både isbjørn og grønnlandshvalekspedisjon oppe i Arktis, og påmønstringen av meg på hans skute hørtes ut som honning i hans ører kunne han fortellle. Det eneste problemet var at når en i november/desember seiler over Atlanteren, er det også den beste perioden for å seile rundt Kapp Horn. Jeg rådspurte meg med de andre villmennene og Fredrik fortalte at han egentlig hadde bestemt seg for å ikke seile over Atlanteren ombord Villmann. En Atlanterhavsseila måtte gjøres ombord en større og ikke minst mer sjødyktig båt mente han. Badekaret vårt som han kalte Villmann, var altfor lekk og baljete. Bikka hans hadde gang på gang blitt våtere enn en svett Macernburger og nå når han hadde gått møkk lei av å måtte tørke madrassen sin etter hver eneste bidige seilas flyttet han inn i forpiggen til Erlend, og måtte sove med alt tøyet til Erlend dinglene med bare ett par centimeters klaring rett over trynet. Skulle han snu seg mens han var i bikka, måtte han snu seg som om han oppholdt seg i en skyttergrav. Heldigvis bød ikke dette på store problemer av King Kong sorten, for Fredrik hadde før tjenestegjort som jeger i hæren og var godt vant med lav klaring. Ting ombord en 26 fots seilbåt var rett og slett ikke slik han hadde sett for seg at de skulle være. Erlend derimot vår lett med å seile over Atlanteren, bare vi ble tre stykker. 12 timer i døgnet med rorvakt når en konstant må sitte på roret, og dette i minst 3 uker blir i det meste laget. Skulle vi over Atlanteren var det også altfor stor fare for at vi endte opp i Karibien. Dette kom for min del til å bli en gedigen skuffelse, da jeg alltid lengtet mot mer ugjestmilde og folketomme strøk. Jeg bestemte meg endelig samme dag som Steve Irwin (krokodillejeger og barndomshelt) dro til åndeverdenen, å seile ombord Ragnarok til Antarktis.

Pingviner er ganske tøffe. De gjør seg ikke bare i stekepanna slik som de fleste andre fugler, men også på bilder.

Etter å ha avvist kjærlighetssyke franske frøkener som oppsøkte båten dagen der på, sendt mail tilbake til Claus for å fortelle at jeg ble med til Antarktis, fylt gass, stjelt planker for å lage krabbeteine og ikke minst omdøpt skuta vår til Serriøs, seilte vi ut i store, skumle Biscaya. Til å begynne med gikk det lettere enn en anorektiker, men tidlig på morgenen etter første natta blåste det opp. Det var ikke det at det blåste opp så innmari mye, men det faktum at båten ble våtere og våtere innvendig og med den sjøen vi hadde gikk det ikke opp bare for Fredrik, men også for Jørgen og Erlend at den genuine badekarfølelsen en fikk av å sitte på roret gjorde det utrolig slitsomt å seile. Og når båten slo mot hver eneste bølge og farten stoppet opp med flere knop bare bølgene var litt over 2 meter, sa det egentlig seg selv at Serriøs hadde det best hjemme i ett baseng, og ikke på jordomseiling.

Etter mye om og men og juging og diskutering under rorvaktene om hva som skulle gjøres videre i Villmannsekspedisjonen, begynte Fredrik og Erlend å leke med mulighetene for å backpacke i Sør-Amerika og leve som cowboyer på hesteryggen med skinnboots og hestetynere på hælene. Tankene deres begynte også å svirre rundt mulighetene for å gå til innkjøp av et landkrabbefartøy, enten en tandemmotorsykkel eller en liten bil. Men hvis de skulle komme seg over til ett annet kontinent skulle det ikke jukses ved hjelp av fly, men det å hyre på en annen båt, enten med seil eller med containere og motor, virket mest fristende. Dette, sammen med Jørgens planer om å seile rundt Hornet med krydder, som i gamledager, ombord Ragnarok avhenget av at vi fikk bevart skuta for vinteren nede i Middelhavet. Å bestemme seg for å plassere skuta oppe på land, er som å innse at ungen sin ikke er som andre unger og sende han på spesialskole. Vi likte fortsatt båten vår, men visste vel egentlig innerst inne at å seile mot krappe bølger forfra med Serriøs er som å prøve å banke Steven Segal, det går bare ikke. Vi tok den tunge avgjørelsen om å legge Serriøs opp i tørrdokk ett sted i Middelhavet. Men først måtte vi komme oss dit.