Frykt, fyll og fanteri: Mar Del Plata

Slutten av desember - begynnelsen av januar

Seil maatte reves og heises i ett sett grunnet feite pamperosvinder som kom som lyn fra klar himmel. Vindkastene kan komme opp i orkans styrke i Argentina.

Under seilasen til Mar Del Plata var det ikke bare roret som hadde fått nok. Elin, geitebudeia vår, takket også for seg og dro for å klatre i Andesfjellene.

I Brasil hadde vi blitt kjent med en framifrå seiler og vinbareier som het Daniell. Allerede andre dagen kom det en bekjent av Daniell, Alfredo, som også var en framifrå seiler men ikke vinbareier og hilste på mens vi gjorde klesvasken på brygga. Han var en snakkesalig, sosial gla'laks og vi fortalte han om våre problemer. Alfredo kunne bra engelsk og hadde på 80-tallet selv seilt rundt Kapp Horn med en eller annen norsk båt jeg ikke husker navnet på.

Vi ankom Mar Del Plata kun en time før en feit storm kverka all strømmen i hele byen.


Alfredo ville gjerne hjelpe oss med å få fikset roret så han introduserte oss til en fyr med langt hår og tredagersskjegg, som ville støpe nytt ror i glassfiber for en billig penge. Under en lunsj en dag introduserte han oss også til fiskebåtkapteinen Jorge. Jorge var en av de som hadde hatt flaks med timingen da argentisk økonomi gikk at dundas i 2001, og var nærmest å betrakte som kraftig, yngre og argentisk utgave av en snill Onkel Skrue. Tid til overs og behjelpelig som han var fant han ett sted hvor det skulle lages ett nytt ror til oss i stål. Han mente at stål var best av såpass mange grunner at han kunne ha vunnet nobelspris, så det ble til at allerede neste dag suste vi av gårde i jeepen hans fra 2. verdenskrig gjennom Bichaen (slumstrøket) får å finne ett passende metallverksted. Her gjaldt det å holde seg fast for mannen suste av gårde som om morgendagen aldri skulle komme og setebelter, vegger og tak var mangelvare. Prisen var ikke så værst, og jobben, jo den fortalte de at ikke kom til å ta mer en 4 dager, så vi klinte til med tilbudet. Blueprint tegninger ble overlevert sammen med det smadrete roret og alt virket til å være i skjønneste orden.

Først etter en uke fikk vi beskjed at roret så smått begynte å bli ferdig. Etter ytterligere to dager kunne vi hente det. Under avhenting så vi at roret var klisset inn i en myk, grønn unnskylding for maling. Vi kjørte roret til yatchklubben der Ragnarok lå og skaffet oss grunnmaling og bunnstoff og satte i gang med malingen. Da vi etter 2 dager var fornøyd med malejobben, skulle vi sette på roret. Uti vannet med oss, jeg først som alltid. Roret var ett helvete å tre på, da det helst ville flyte oppned og ikke riktig vei. Ole Magnus måtte derfor noe ufrivillig uti det skitne og kalde havnevannet. Han hadde støtt og stadig skrytet av hvor mye han elsket å bade i kaldt sørlandsvann, og hvor ofte han hadde dykket ned å sjekket ankerfestet da han og noen kompiser hadde leid seilbåt i selveste Karibien. Derfor syntes jeg det var en smule snodig at det trengtes mye overtalelse til før han jumpet uti. Var han redd for at det skulle komme en sjøløve og bite han i rumpa? Var det det "kalde" vannet? Eller kanskje var det all dritten som lå og fløyt rundt om kring? Det viste seg at det var det siste, for etter at han kom opp igjen slukte han i seg en full kopp med whiskey for "å drepe bakteriene i halsen". Jeg gjorde det samme, ikke for å drepe bakterier, men får å få tankene over på noe annet. Roret hadde vært umulig å tre på og vi måtte levere det tilbake for enda mer sveising og venting.

I Argentina demonsterer de mot mye rart. Her er det makthavnerne som faar gjennomgaa


Dessverre var det ikke bare rorproblemer som gnaget i sinnene våre, for noen "lure" lovmakere hjemme i Norge mente fortsatt at verden fortsatt var flat og firkanta. På 90 tallet ble det vedtatt at en må ha en så og si umulig å oppskaffe (hvis en da ikke jobber i staten eller er medlem av Andeby Millionaerklubb) "search & rescue" forsikring for seilas i polare strøk. Papirsøknader måtte sendes til Norsk Polarinstitutt i hytt og pine før vi kunne seile lovlig til Antarktis. Slike lovmakere burde seilt rundt verden for da ville de oppdage at verden faktisk ER rund og ikke flat og firkanta slik allmennheten trodde i middelalderen. Å sende papirer over halve kloden når en står imot naturens ville krefter for full effekt virker lite logisk, men for å unngå å bli fratatt altfor mange papirer med avdøde kjendistryner på i fremtiden, sendte vi heller papirer fulle med tekst hjem til Norge før vi seilte videre mot iskontinentet.

Claus var ogsaa litt forbanna saa han ble med i en demo mot "lure lovmakere"


Ved siden av båten vår, lå det også andre langturseilere. Du hadde ett fransk ektepar ombord den 50 fots lange stålbåten Kotic, som hvert år seilte opp og ned mellom Grønnland og Antarktis og drev chartervirksomhet, du hadde ett nederlandsk ektepar på bryllupsreise som vi hadde møtt oppe i Buenos Aires, hvis mannen snakket om alt og ingenting i ett sett og klarte aldri å si mer enn to sammenhengende setninger om samme emne før han byttet til noe annet. De skulle seile non-stop til Autralia via Kapp Det Gode Håp, men autopiloten hadde streika og de måtte vende bauen mot Argentina igjen etter 10 dagers seilas gjennom "The Roaring Forties".

En annen franskmann lå også rett rundt svingen i en annen beistlig, gigantisk stålbåt. Han skrøt støtt og stadig om alle "girlfriendsa" han hadde hatt. "2 weeks I got new girlfriend. Then I sail with her for som weeks, I get tired of her, then I get new girlfriend. You know? Girlfriend this, girl friend that... bla....bla...blaaah....", stammet han i vei på fransk/spangelsk i det uendelige mens jeg prøvde høflig å kvele en kommende gjesp. Nå han hadde funnet seg en "new girlfriend", sikkert gjennom ett eskortebyrå denne gangen som alle andre, og han spradet rundt med henne støtt og stadig for å vise verden at han fortsatt hadde draget. Vi lo godt da denne nye "girlfrienden" lignet mer på en boyfriend enn noen girlfirend, og begynte å lure på om han hadde blitt lurt av eskortebyrået. Han følte seg visst litt bedre enn alle andre til sammen, så de dagene vi tok med "girlfriends" til Ragnarok fikk vi til alles fordel jekket han ned noen hakk. Da han så at våre "girlfriends" var både yngre og penere enn hanses, syntes han at det gått for langt og han ble en smule furt for han hilste ikke på oss som før lenger og sendte stygge blikk mot båten vår.



Flere dager gikk med før vi så noe roret. De sinnsykt varme dagene gikk med til båtmekking, mens de hete kveldene kokte bort i inntak av cerveza og andre apestreker. Nattelivet i Mar Del Plata overgås bare av de skjønne jentene som bor i byen, så på tross av at roret ikke passet enda en gang til, etter at vi hadde fått det tilbake og ferdigmalt det, led vi ingen nød. Det tok hele 23 dager å komme seg videre fra Mar Del Plata, og vi som skulle egentlig bare være der i maks 4 dager.

De dagene det blåste sønnavind bredte det seg en merkverdig stank utover havna. Stanken kan best beskrives som en blanding mellom svette, raket fæsk, ostepop og slik det lukter etter at du har hatt rekefest med påfølgende nachspiel hjemme hvis du noen gang har hatt det. Det var lukten av sjøløver som tirret neseborene våre. Etterkommere av sjøløvene som for 100 år siden hadde blitt drept og jagt vekk av grådige mennesker hadde for 20 år siden så smått begynt å komme tilbake igjen til Mar Del Plata. Midt blant fiskeskip og fortøyninger kunne en telle over 200 dyr. Disse feite pattedyrene er som en sløv dumsnill løve ned hele kroppen stappet nedi en sekk slik at den mest ligner en gigantisk snegle. På varme dager gjør de ikke stort ut av seg annet enn å ligge og grynte mens den snur seg og vifter bort fluer med luffene, og morsomst av alt; de er å finne på de merkeligste steder. Noen ganger lå det ett slakt av ett dyr midt på bryggen og sperret veien, andre ganger var de å finne på en trapper ned til vannet. I blant måtte de jages vekk fordi de lå i veien for eksempelsvis når folk skulle ta opp båtene sine av vannet.

Sjolovene fikk noian og hoppa alle som en ut i vannet da det kom en feit amerikaner og plaga dem.


Det eneste jeg ikke likte med Mar Del Plata var alle de "obligatoriske" eller rettere sagt "Olegatoriske" restaurantbesøkene våre. Ole, som aldri hadde tatt i en stekespade før og ikke viste forskjellen på krydder og oppvaskspulver måtte bare spise på restaurant hver dag, og da helst på en fin restaurant og helst da også indrefilet med rødvin til. Heldigvis var ikke jeg vanskelig å be, for på restaurantene rundt om kring i Mar Del Plata krydde det av søte servitriser og latterlig billig øl. Best av alt var den colombianske restauranten Bodegon, der samtlige servitriser så fagre og vakre og alt var så himmelsk godt å spise at jeg begynte å lure på om alt det negative jeg hadde hørt om Colombia bare var oppspinn og røverhistorier oppdiktet av colombianske karer som vil ha alle sine smekre jungelkvinner og møre biffer for seg selv.

En annen sak med damene i Sør-Amerika er at når en viss alder (ca. 15) så blir de gravide og føder en unge. Da denne ungen er ferdig vaska og navlestrengen kappa, setter de den nyfødte oftest på høyre hofte. Smokk! Der sitter den og slipper ikke taket før den er nesten 2 år gammel. Ca 9 mnd. etterpå førstemann kom, kommer storken jaggumeg med enda en rakker som gjennomgår samme prosses før den settes på motsatt hofte. Magen begynner å vokse en gang til, og første mann som kom klarer etterhvert å gå for egen maskin, slik at høyre hofte igjen er klar for 3. mann, og slik fortsetter det i det uendelige og uendelige til man går og snubler i småunger og meterhøye 15 åringer med teit svære mager hvor enn man prøver å sette beina i Sør-Amerika.

Etter vellykka julefeiring og en ikke fult så vellykka nyttårsaften med flere smell og raketter enn i hele Bagdad og omegn til sammen, fikk vi endelig en varm januardag heist seil igjen og satte kursen sørover mot Puerto Madryn hvor vi skulle se om vi fant noen sørlige retthvaler (feite jævler som veier oppimot 90 tonn) vi kunne plaske med litt rundt i vannet med. Seilasen skulle ta 3 dager...