Kanalseilas

08.09.2006 - 22.09.2006

Vi seilte til Les Sables D'Olonne, kom frem tidlig en fredag og resten av helgen ble tilbrakt i dyp i whiskeyrus. Første kvelden gikk vi forbi ett stort telt vi skjønte på de sinte vaktene som sto utenfor og musikken som kom innefra, at det tydeligvis foregikk noe spennende der inne for fulle norske seilere. Da de hadde helt elendig vakthold og ikke engang hadde giddet å sette opp ett gjerde vi måtte hoppe over, tok det ikke lang tid før vi stod ved inngangen til teltet. Vi tittet inn og til vår store latter så vi en type som av kun biologiske grunner kunne kalles mann og ikke dame, stå på scenen og imitere Michael Jackson så til de grader at en ikke var i tvil om at franskmenn virkelig trenger ordet enculé som er ordet for den passive parten i ett mannlig homofilt forhold. Vi lo fra oss værre enn gale seriemordere mens vi ramlet inn i teltet som de fulle skandinavierene vi var. Rundt scenen var det masse bord som var befolket med voksne folk som tydeligvis hadde spist en god middag og drukket vin. Rundt omkring stod det bord som enda ikke hadde blitt befolket så vi slo oss like godt ned rundt ett og nøt god vin og baguetter og spiste og drakk på den ufine måten fulle nordmenn alltid gjør i utlandet. Vi tiltrakk oss mye oppmerksomhet, ikke bare fra alle bordene rundt oss men også en gjeng vakter hadde fått nysset av oss og var ikke sene med å omringe oss og avbryte måltidet. De kom brølende mot oss mens de rettet pekefinger mot meg. Jeg rakte min pekefinger mot Erlend, han var jo tross alt kaptein og skulle derfor lett kunne snakke oss ut av sånne kniper. Fredrik pekte også på Erlend og det tok ikke lange tiden før en mer en lubben dame i 40årene dorte sin pekefinger inn i venstre nyra til Erlend og "fulgte" oss ut. De forlangte at vi skulle følge etter dem, men villmenn oppfører seg ikke som sauer, så etter at vi hadde telt til tre ga vi dem ikke pekefingeren, men den lange ufine ved siden av og beina alt vi kunne i motsatt retning mens vi lo om mulig enda mer.

Noen kvelder senere under seil i Biscaya, ankret vi rett utenfor Ile D'Oléron for å kunne sove ut. Vi la oss på en moring som lå ganske langt fra land for å ikke atter en gang ende opp på grunn hvis lavvannet skulle komme og oppføre seg ufint mot oss som fulle bygdefolk gjør. Midt på svarteste natta våknet Erlend av at Fredrik hadde sklidd ned ved tyngekraftens hjelp over til bikka hans. Jøye meg hadde tidevannsfella lurt oss igjen. Resten av natten måtte tilbringes i 45 graders skeivhet. Heldigvis kunne jeg legge meg bare over litt på siden slik at jeg lå halvveis oppe på skottet. Jeg gryntet da Erlend dro fram filmkameraet og begynte å mase om grunner, 45 graders krenging, Newtons lover, og sov godt videre. De to andre tilbrakte resten av natten i sittende stilling.

Klargjøring for kanalseilas



Vi hadde gått ganske lei av den sjøudyktge båten vår. Fredrik var lei av at alle båtens små fossefall tydeligvis hadde rottet seg sammen mot han og siktet seg alltid inn på bikka hans. Han følte han hadde to alternativ; enten å drite i båten og dra på land igjen, eller komme oss til smulere farvann slik at krengingen ikke ville føre til en kliss våt bikke hver bidige dag. Vi bestemte oss bla derfor å sjekke ut mulighetene om å seile på Frankrikes innlandskanaler.

Slitne og med lite søvn ankom vi Royan. Vi var nå sør for La Rochelle så kaskoforsikringen vår på Serriøs var ugyldig. Båtforsikringselskaper vil nemlig ikke forsikre ”altfor små båter ute på kamikazeseilas” lengre hjemme fra en La Rochelle. Vi forhørte oss rundt i Royan om denne Bordaux-kanalen. Mange forberedelser skulle gjøres og foruten å forsikre oss at vi med 1,5 meter dyp båt kunne komme igjennom helt til Middelhavet måtte vi også ta ned masten for å komme under broer. Vi ble fortalt at det beste stedet å ta ned masten var byen Poulliac og satte kursen dit neste dag. Vi regnet med at det skulle gå greit og med fint vær og med vinden i ryggen beregnet vi 5 timers seilas ned dit. Like før vi dro neste morgen, hadde Fredrik blitt bitt av en ufyselig stygg maur med vinger som kom flyvende sendt fra helvete med onde planer i tankene. Han hadde selvfølgelig kverket det djevelske lille beistet ganske raskt da bittet dens fikk norske maurs bitt til å minne mer om behagelig duskregn en stekende varm sommerdag enn diabolske maurbitt etterfulgt av syregift. Det var ikke mange nautiske mil med medvindsseilas og steikende sol vi hadde lagt bak oss før det begynte å dukke opp fler og fler maur på t-skjortene våre. Jeg og Erlend fikk også smake litt maursyre og kverket ett par små jævler. Det kom en god del maur til og før vi visste ordet av det var Serriøs tydeligvis lokalene til "Franske møkkamaurs Maurtreff 2006". Det rett og slett krydde av maur. Det var som om en eller annen stygg jævel stod med en gedigen pepperbøsse og krydret båten vår med små insekter, det var tusenvis av dem! Fant jeg 10 maur på Fredrik sin rygg, kunne du banne på at Fredrik fant 15 på ryggen til Erlend i det selvsamme øyeblikk sistnevnte kunne kjenne noe kravle og krafse i badebuksa. Disse maurene var ikke til å spøke med. De hadde tydeligvis gjort sin del av taktisk research og visste godt hvor maurbitt svir som verst. Etter noen timer med krig ga de små tapre bevingede soldatene opp. Flere hundre døde maur lå strødd som etter et slag rundt omkring på slagmark Serriøs. De hadde møtt sine overmenn, selv om de hadde bitt kraftig fra seg. Kun på Erlend kunne vi telle over 120 bitt, og når det i tillegg viste seg at han var allergisk mot giften, hovnet ett hvert bitt opp og klødde ekstra godt, mye mer enn blodige, oppklødde myggestikk, og det i flere dager. Jeg og Fredrik kom oss lettere unna. Vi fikk sikkert like mange bitt, minst, men noen allergi det hadde vi ikke.

Glalakser liker seg bedre og bedre jo våtere og våtere de blir

Etter maurangrepet seilte vi videre i Europas største delta med kurs for Paulliac hvor vi som sagt skulle ta ned masten. Paulliac var ett av disse stedene en for all del ikke vil oppholde seg. Selve stedet var om mulig mer skittent enn det spygule elvevannet, folkene som bodde der sleipe og det regnet så mye under vårt opphold at om vi hadde samlet alt regnet kunne vi slukket tørsten til samtlige barn i Afrika i årtier fremover. Da det i tillegg blåste værre enn det har for uvane å gjøre fra kjeften til sinte skolelærere, måtte vi ligge i dette skittende hullet av en havneby i vente for å få lov til å ta ned masten i hele 3 altfor lange dager. Denne byen var faktisk så sliten og forfallen at Erlend overrumplet en ganske så fleskete og hårete byinnvåner i å gjøre sitt fornødne like ved en tursti. I tillegg stengte alt klokken ti på kvelden, det var ingen barer i mils omkrets, så vi ble den ene natten sittende inne på en kebabsjappe hvor de i tillegg til svett påmmfri med luguber kebabsaus serverte øl og andre drikkevarer.

Da vi endelig hadde fått tatt ned masten og beregnet tidevannet slik at vi kunne suse av gårde for motor med 11 knops fart, satte vi kursen mot Bordaux. Balja vår pilte tvers gjennom byen med like stor forbausende fart som flyvende griser og det tok ikke lang tid før vi følte oss som Huckleberry Finn slik han på slapt vis pleide å drive nedover Missisippielva på en treflåte. Rundt oss ble skogen mer og mer frodig. Vi hadde slappet totalt av og senket skuldrene hadde det ikke vært for "deadlinen" vår. Deadlinen som det egentlig burde vært fysisk umulig for vår båt med 5 knops marsjfart å rekke, men vi tok sjansen allikevel pga. av den medberegnet medstrømmen, var når tidevannet snudde. Når tidevannet snudde ville det etter hvert bli lavvann og ikke mulig å få klemt inn båten inn i en sluse til trygge tidevannsfrie kanaler. Vi hadde ikke støtt på en eneste annen båt siden Poulliac, så vi begynte å tvile sterkt på at vi kom til å rekke det. Rakk vi det ikke ville det innebære at vi måtte igjen sove på en mudderbanke med 45 graders krenging, og det var hvis vi var heldige. I værste fall ville båten over natta bli sakte fylt med vann og i aller aller værste fall sette seg så godt fast i mudderbunnen at det ikke ville være noe håp i det hele tatt å berge balja.

Båten begynte å gå saktere og saktere mens vi drev nedover. Øynene våre spilte oss hele tiden små puss og vi syntes støtt og stadig at medstrømmen bare ble svakere og svakere. For hver bidige sving vi rundet håpte vi på å støte på slusen som ville slippe byrden av skuldrene våre, men den kom ikke. Det begynte å stinke lavvann og mudder da vi endelig fikk øye på en sluse. Vi var reddet!

Vi tok selvfølgelig feil. Denne slusen var slusen til en eller annen rik kakse, og skilt med ord som "Dangeraux", "Private" osv. møtte oss. Feil sluse. Vi klampet gassen i bånn og forsatte. Heldigvis etter en time kom det en sluse til. Fredrik tvilte på at den var riktig den og, men Jørgen insisterte på å kjøre bort til den, fordi det sannsynligvis ville være vår siste utvei for å unngå å binge for natten på kjip mudderbunn. Vi ble møtt av en franskmann som begynte å bable og han begynte å slippe ut vann av slusen. Han slapp oss inn og vi kunne endelig slappe av.

Gutta fra Calcutta

Å seile første etappe av Canal de Garnonne som den heter er ganske chill når en endelig har kommet inn i slysene. En befinner seg midt inne i en eventyrskog, gjort ennå mer magisk av att en som seiler nesten ikke har sett ett skarve tre på flere uker, og det er som å svene bortover på ett avlangt endeløst tjern. Langs breddene svømmer det fisk og det er små vannløpere over alt som viser at vannet lever og er en gedigen pulserende organisme. Det er masse ender og noen dager dukket det opp svermer på tusentalls svaler som hadde vent nebbene sørover vekk fra en kald skandinavisk vinter. Hvis ikke det skulle være nok magi putra vi forbi en bordingschool. Vi satt og måpe med øyne store som tallerkener etter alle jentene som satt vinkende etter oss rundt på benkene iført sine små skoleuniformer. Jenter i Frankrike er det få av (bortsett fra i Brest), alle er på skolen til langt ut på kveldingen og går og legger seg senest klokka ti på kvelden (bortsett fra i Brest).

Vi stoppet ikke ved Boardingskolen, noe vi alltid har angret på i ettertid, og la oss heller til å sove like ved en sluse. Vi ville komme så fort som mulig til Middelhavet, boardingskolejenter eller ikke boardingskolejenter, det gjorde ingen forskjell der og da. Slusene i Canal du Garonne stenger klokken 7 på kvelden og åpner ikke før klokken 9 neste morgen, så en har lang tid å komme seg til hektene igjen på, selvom kanalseilas ikke er av det mest beinharde slaget en kan oppleve i en 26 fots balje.

Samme natten begynte det å regne. Ikke slik vanlig regn en har i Norge. Dette var skikkelig regn, det var som om himmelen åpnet alle sluser og spydde på i bassengvis med vann som gjorde alt, inkludert det innerste laget med klær, kliss vått. Regnet ga seg ikke utover dagen og når det i tillegg ble nedimot 15 grader og regnet på ondskapsfullt vis klarte å smyge seg gjennom helt til bokseren og t-skjorte slik at en liksågodt kunne hoppet uti vannet uten å bli mer våt, ble stemningen om bord heller ganske så molefonken. Vi putret de 10 timene vi kunne, og stelte i stand en lunsj og senere en middag så fortryllende at uten å ha stelt det i stand selv ville en nekte for at de eneste ingrediensene kun var ris, løk og poteter (+ litt krydder). Denne dagen var så våt at den eneste andre dagen som kunne måle seg med denne på våthetsskalaen var stormen vi hadde i Calais, og den, ja den ja var VÅT med store bokstaver.

Man ser det kanskje ikke på bildet, men her regner det værre enn inne i hodet på minst ett snes suicidale satanrockere.

Neste dag gikk og enda en dag, uten de store begivenhetene, bortsett fra det ene motorfestet tok kvelden. Motoren ble løs igjen (den hadde vært det en gang før), og Villmann klagde og ristet der vi kjørte. Vi var midt inne i tjukkeste bondelandet, så en Volvo Penta forhandler var altfor langt unna for reservedelinnkjøp. Vi tok derfor å heiste opp motoren med den ene vinsjen for å holde den stabil. Dette innebærte att vi måtte ta bort motorlokket, slik at hver gang en skulle inn og ut av båten måtte gjøre kromspring over en frådene motor og det ville fort gått en tå eller to om vi skulle være uheldige og plumpe nedi. På den positive siden hadde regnet gitt seg, vi hadde skiftende vær og satt for det meste og leste eller jugde om den magiske middagen vi skulle lage utpå kveldingen. Vi putret de første dagene alene, men smått etter hvert dukket det opp såkalte "Locaboat Holidays". "Locaboats" er nettopp det. Loka båter. Rundt omkring på kanalen kan en leie disse totalt udugelig båtene, og en skal helst være ganske udugelig selv for å låne en totalt ustyrlig "locaboat" De var tydeligvis totalt uberegnelige på styrestikka og gikk like gjerne sidelengs som fram eller tilbake, og når en småfull amerikansk locaboatkaptein, loka det såpass til at masta vår plutselig befant seg inni salongen hans, tok det ikke mye fantasi til før en fort begynte å mimre om gamle minner når en kjørte rundt i kræsjebilene på tusenfryd som liten uten styring eller kontroll i det hele tatt.

De to neste dagene hadde vi følge med noen locaboats og noen andre type elvebåter vi kjente igjen fra Nederland. De har senkekjøl, en på hver side på utsiden av båten, ligner mest på vinger, slik at båtene ser ut som svaner uten hals og hode. Forrøvrig rundt og nærme byene lå det strødd rundt omkring båter av alle størrelser og kvaliteter. Noen store og fine, andre små, ustelte og totalt falleferdige. Noen båter kunne du ikke kalle båter en gang for enten lignet de bare en haug med råttende planker, eller så brukte folk dem som om det skulle vært hus og hadde planter og hunder og både kone og barn ombord.

Mang en sluse ble passert.

Den ene dagen gikk vi ganske så lei alle loca båtene så vi stoppet opp ved en av de mange vinåkerene som de har så altfor mange av i Frankrike. Vi stakk på drueslang, fylte to hele sekker, det smakte fantastisk og så dro vi på en vingård og kjøpte seks kasser med den fjongeste franskeste vinen som var å oppdrive.

Slusene vi dro igjennom kom i alle former og farger. Det var hele 119 stykker av dem. Vi kjørte gjennom store sluser, små sluser, fine sluser, stygge sluser, sluser som ikke lignet på sluser, altfor grunne sluser, betjente sluser, ikke-fungerende sluser, hagesluser, trippelsluser og ikke minst sluser som så ut som de var lagd i romatiden. Yndlingsslusen vår var en hagesluse der vi fikk kjøpe vin i slusehuset som lå ved slusebredden. Mang en sluse gikk gjennom hagen til ett hus og iblant var det mange tilskuere også tilstede. Med mange tilskuere går ting ofte galt. Hver gang vi skulle igjennom en sluse måtte vi fortøye. Vi fant sport i å kaste fortøyningstauet rundt pinnen vi skulle fortøye til. Hver eneste gang det var tilskuere til stede fikk vi hva en kanskje kan kalle prestasjonsangst. Var vi alene traff vi alltid pinnen på første forsøk, men kom tilskuerantallet over 5 bommet vi. Dette ble en egen naturlov, på lik linje med Murphys lov.

Nest siste kanaldag satt vi såpass mye fast i bunnen att vi nesten begynte å tvile på att dette kom til å gå. Vi hadde en episode der vi satt såpass hardt fast i gjørme og drit at vi måtte slepes løs av en turistbåt proppa full av nyfikne turister som gjorde alt fra å peke og stirre og filme og knipse bilder i vildens sky mens vi sto og sleit verre om bord ekspedisjonsfartøyet. Takket være en kløktig og tålmodig turistbåtskipper, som visste å gi kundene sine valuta for pengene, overlevde ekspedisjonen denne dagen også da han tauet oss flere hundre meter mens vi skrapte nedi gjørme og røtter. Nå var det bare en dag til vi ville være ferdig med de så altfor grunne kanalene.


For å korte ned på seilasen til Spania tok vi en snarvei gjennom en mer eller mindre lite vedlikeholdt kanal som var såpass grunn og gjørmete at vi så oss nødt til å henge ut på siden fra båten for å krenge båten over slik at vi fikk kortere dybde under vann. Denne kanalen var øde og naturen hadde tatt tilbake der menneskene for lenge siden hadde tredd seg frem. Gjengrodde og falleferdige kanalsider fulgte oss hele veien sammen med toglinja denne mørke og fuktige septemberdagen. Vi var langt ifra sikre på om vi ville komme gjennom denne øde kanalen i det hele tatt og gang på gang måtte vi motre for full guffe for å brøyte oss gjennom hundremeterlange strekker med så mye gjørme og røtter at en lett kunne tro at kanalbunnen egentlig var en kolossal blekksprut som hadde fanget oss i sitt dødbringene grep.

Vi måtte henge ut på siden for å få båten til å krenge over og få korte båtdybde for å komme over de mest begrodde strekkene.

Landskapet var veldig flatt og bestod for det meste av sand og siv og et tre strødd omkring her og der akkompagnert med et falleferdig forlatt hus noen steder. Falker patruljerte området og vi kunne kjenne den sårt savnede lukten av havet igjen etter en uke som landkrabber.
Utpå ettermiddagen kom vi frem til Port La Novelle og triumfen var ett faktum. Vi hadde greid å få båten gjennom de altfor trange franske kanalene over til Middelhavet. Og vi bestemte oss for å aldri dra tilbake gjennom såpass grunne kanaler igjen.