Motormekking, oljesøl og papirrot i Santa Cruz

Midten av februar - 4. mars 2007

Claus gliser kanskje på bildet, men banna og svor støtt og stadig etter alle motorproblemene vi måtte hanskes med i Santa Cruz

Ole dro med bussen mot Ushuaia mens vi seilte med kurs for Ushuaia. Etter en times motorkjøring ut fra Puerto Deseado begynte den helvetes motoren å pipe igjen! Og vi som hadde skrudd og mekka så sinnsykt mye. Satans drittmotor. Det var totalt vindstille så vi måtte tyne motoren til grensen og etter 3 timers kjøring ankre opp ved Isla Pinguino. Der overnatta vi overraskende utslitte til neste morgen.

Ole var alltid noe sinnsykt trøtt hver gang han våkna, men etter at han fikk summet seg litt i en halv times tid var han klar til dyst

Neste dag fiksa vi motoren midlertidlig igjen. Den funka i ca. 1 times tid før oljealarmen begynte å tute for full musikk. Vi ga faen i motoren, heiste seil og satte kursen sør mot Ushuaia. Under denne seilasen regnet vi med at det kom til å velte på med uforutsigbare sterke vinder og vi ville gjerne ha muligheten til å gjemme oss hvis det skulle blåse opp for mye. I tillegg sies det at lengre ut finnes det bølger av prehistoriske dimensjoner. De er større en mammuter. Derfor holdt vi oss nærme land noe som førte til at vi hadde vi følge av Commerson's delfiner store stykker av veien. Commerson's delfiner er noen små spekklumper av noen torpedoer som rett og slett digger å svømme og leke rundt båter. Med en gang de hører en båtmotor kommer de så fort de kan. Ingen vet helt hvorfor, men jeg tror at det rett og slett er fordi folk liker å få selskap av delfiner og derfor liker også delfiner selskapet med folk. De liker når vi står og jubler og hoier i båten og vi liker når de driver med krumspring og byks rundt båten.

En time før dette bildet ble tatt blåste det over 60 knop

Vi hadde sett oss ut ned langs kysten ett par tre steder vi kunne gå inn skulle ting bli altfor ille. Ett av disse stedene var Rio Santa Cruz, hvor det fantes en liten by med 3000 innbyggere ved elvebredden. Dessverre hadde vinden vært en real luromdreier og oppført seg værre enn en uforutsigbar tenåring. Under seilasen den tredje natten etter at det hadde blåst styggmye hadde vinden streiket totalt og vi nærmest bare lå og duppet i vannflaten.

Vi fikset derfor motoren midlertidlig for n'te gang og putret innover mot den ene aktuelle nødhavnen vår Santa Cruz med 8 delfinkompiser om baugen. Vi ble vi kontaktet av en prefecturabåt (kystvakten) som lå i Punta Quilla, en liten marinebase bestående av en lang pir og ikke noe annet. Vi fortøyde utenpå Prefecturabåten. Prefecturabåten var 20 meter lang og hadde bare mannskap på to mann når de lå til kai, noe de utrolig nok gjorde oftere en norske marinefartøyer. Derfor var de to gutta ombord veldig kontaktsøkende og spurte om litt av hvert da vi fortalte om motorproblemene. VHF'en fungerte heller ikke over større avstander en par hundre meter. Spørsmålene ble mer og mer gravende til de oppdaget at vi ikke hadde papirer på andre havner vi hadde sjekket ut av før i Argentina, da enten de lå og slang eller så hadde vi ikke fått de i det hele tatt. Ole hadde mønstret av i Puerto Deseado noe vi ikke sa i fra om til Prefecturaen og det virket litt som om de begynte å lure på om vi rett og slett hadde kastet han over bord.

Vi fikk haik med alt fra lastebilder uten lasteplan til pengetransporter inn til Santa Cruz

Neste dag ble vi nærmest kommandert bort til Prefecturakontoret for å avlegge forklaring og ble sittende i åtte timer med 4 kontorrotter som kun kunne spansk. "Tolken" som kunne engelsk, kunne ikke engelsk for fem flate øre og vimset frem og tilbake, ut og inn av kontoret værre enn en forskremt gnager. En annen var der kun for å skrive referat, mens tredjemannen, en skikkelig biff av en kar, stilte spørsmålene. Først måtte Claus fortelle om hvorfor vi ikke hadde stemplet ut av havnene vi hadde vært i, og hvorfor vi ikke hadde fortalt til Prefecturaen om at Ole hadde mønstret av skuta. Spansken min begrenser seg mer eller mindre til hva søte senoritas liker å høre, og det er langt i fra det samme som en forteller karer i uniform, så jeg holdt for det meste kjeft og mer eller mindre satt og stirret i veggen i 8 timer. Spørsmål om alt fra oljelekasjer til norske havneregler ble stilt, og det viste seg slik at boten vi skulle få var skyhøy. De viste til eksempler på fiskebåter med bøter på opptil 10000 pesos og 1600 pesos (3400 kr) i bot ble skriblet ned på ett papir. Da klikka det for Claus. Her hadde han sittet nærmest 6 timer og avgitt svar på spørsmål om alt mulig mellom himmel og jord og det uten å få en eneste matbit! "Ikke faen om jeg betaler så mye" skrek Claus rett opp i trynet på dem på spansk. De prøvde å roe han ned men til liten nytte. Claus var fly forbanna. Prefecturagutta gikk med på det at uten mat og drikke, duger helten ikke, så etter trusler om fengsling og mottrusler om ambassader og dipomater pluss en heftig diskusjon like ille som når fete negresser krangler om hvem som er mest "big, black & beatiful", fikk vi lunsj i en times tid.

I Santa Cruz gidder de ikke å rydde etter seg så det ligger bilvrak så og si overalt

Når vi kom tilbake var stemningen betraktelig bedre og etter en times godprat ble Claus ført inn til selveste Prefecturasjefen for å fortelle at det ville være vanskelig for han å betale denne skyhøye boten. "Ok", sa sjefen. "Hvor mye kan du betale?" "Hmmm. Lurespørsmål?", tenkte Claus og sjefen sa "greit vi sier 100 pesos" før Claus hadde fått avlagt svar. Ruske mine forseil! 100 pesos. Litt forskjell fra 1600 pesos! Det sa ikke Claus nei til og det endte med at boten lød på 148 pesos, sånn for "enkelthetens skyld". I Sør-Amerika går bøter i bøtleggers egen lomme og det satt tre skuffede Prefecturaansatte inne på kontoret etterpå. Neste dag betalte vi boten, men vi var i arrest i havnen i Santa Cruz, fortøyd utenpå en Prefecturabåt helt til motoren og VHFen var fikset.

Ragnarok i arrest utenpå Prefecturabåten "Lago Mascardi"

Å fikse motoren viste seg å være verre enn planlagt. Vi måtte demontere hele driten for å finne feilen og båten så til slutt ut som kåken til Reodor Felgen besudlet med oljesøl og en 100 kilos Volvo Penta spred i smådeler liggende overalt. Inne i motoren fant vi flere kilo sort grøt som var resultatet av en ufin blanding mellom olje og saltvann. Grunnen til at motoren hadde begynt å pipe etter ca 1 times kjøretid var at denne grautdriten ble sugd opp og satt seg i olesila i bunnen av motoren ettersom oljepumpa jobba. Ettersom vi gravde oss lenger og lenger inn i motorens indre ble skuta mer og mer skitnet til med oljesøl og alt fra sokker til bukser ble rett og slett ubrukelige. Når vi skulle mekke mat måtte dagens kokk stå i en keitete stilling over motoren og passe seg så han ikke tråkket oppi oljete motordeler, og gafler og kniver måtte inspiseres og tørkes for olje før en tok dem i bruk.

Prefecturagutta elsket å tukle med fortøyningene våre. Vi fikk nesten ikke lov til å legge til selv engang.

Den ene dagen da strømmen i vannet stod på som værst, påstod kapteinen ombord Prefecturabåten vi lå utenpå, at det var en kajak som hadde kantret lengre opp i elva. Han fortsatte med at sjefen hans hadde kommandert han ut for å komme den forkomne kajakpadleren til unnsetning (dette viste seg senere å være rent pølsevev) og liv sto på spill. Motoren vår lå i tusen deler rundtomkring i båten, så vi kunne selvfølgelig da ikke løsne fortøyingene. Prefecturakapteinen fant da ut at han likesågodt kunne ta oss med på slep langs skutesida. Han la fra kai tross protester fra oss og ikke hadde han fått med seg i sin 13 år lange fartstid i Prefecturaen at seilbåter har kjøl, så strømmen tok skikkelig tak i båtene og vi var bare metrene i fra å smelle inn i piren kort tid etter at han hadde kastet loss. Strømmen målte 7 knop og han måtte gi opp etter en liten rundtur rundt piren.En ganske så forskremt kaptein unnskyldte seg nå med at kajakpadleren var reddet og vi bare kunne fortsette å jobbe med motoren mens han kjørte tilbake til der vi pleide å ligge.

Her lå vi fortøyd i 16 dager. I den mest folketomme havnen ever; "Punta Quilla".

Da vi endelig hadde fått montert sammen motoren igjen kjørte vi den igang igjen. Motoren ville ikke snurre rundt og verden svartnet enda en gang da diesel og vann fosset ut i strie strømmer fra motoren og vi måtte ha nye skruer for å fikse faenskapet. I Santa Cruz var det ingen som hadde disse spesielle skruene og vi ble tipset om at nabobyen, som var 40 km unna hadde en altmuligsjappe som hadde skruene vi trengte. Vi fikk haik med en fyr med trønderbart inn dit, og oppdaget når vi endelig kom fram at denne altmuligsjappa var stengt! Men passe store skruer fikk vi, det var bare at de ikke hadde hull i midten, slik vi trengte dem. Derfor fikk vi dem hullet ut av en lokal metalarbeider og vi kom oss tilbake til båten igjen med gratis haik med en taxi. Når vi skulle montere skruene oppdaget vi selvfølgelig at gjengene i injektoren der de skulle monteres var skjeivere enn alle homsene i San Francisco tilsammen. Vi måtte banke ut injektoren og be en lokal fyr i Santa Cruz hjelpe oss med å skjerpe gjengene. Gjengene ble skjerpet og vi banket på injektoren igjen for så å oppdage at bankingen førte til at noen andre gjenger gikk ad dundas! Vi måtte igjen ta av den forbaska injektoren og fikk den på verksted neste dag.

Vi måtte haike itil nabobyen Buena Pedra 40 km unna Santa Cruz.

Hver eneste dag måtte vi ta en 15 minutters biltur inn til Santa Cruz fra Puerto Quilla der vi lå fortøyd. Støtt og stadig ble dyrelivet ofre for bilens vrede og små, søte uskyldige harer som spratt så fint rundtomkring ble på en kjapp og brutal måte forvandlet til blodige veipizzaer, før kadaverene deres ble riktige festmåltider for alskens rovfugler. En gang holdt vi på å gjøre kål på en réa (en svær strusefaen), men sjåføren advarte den med bilhornet til de andre passasjerenes ergrelse. En ribbet og sløyd réa skulle nemlig gjøre seg utmerket etter en times tid i steikeovnen fikk vi høre av flere av våre medpassasjerer.

Sokkene lukta etter flere dagers bruk mistenkelig likt pølsene vi spiste på brødskiva

Nå skulle da endelig alt være i orden så vi monterte greiene på motoren igjen, men selvfølgelig lakk det litt diesel fortsatt. Uansett så fikk vi faktisk start på beistet etter en god del banning og steiking og det etter 2 ukers prøving og feiling! Det var sinnsykt digg å høre motoren male som en katt igjen, men vi hadde fortsatt en liten lekasje å ta oss av. Det lakk litt diesel fra injektorene.

Det var langt ifra manko på ihjelkjørte kaniner rundt Santa Cruz

Støtt og stadig ble vi også kalt inn til Prefecturasjefen. Grunnene kunne være mange alt fra papirer som skulle underskrives og spørsmål om både ditt og datt. Så endelig den mars fikk vi nok alt byråkratpisset, korrupte kapteiner som skulle ha oss til å betale både ditten og datten og forlot Santa Cruz for godt den 4. mars selvom motoren ikke fungerte helt som den skulle. Og VhF'en? Den fikk vi heller ikke fiksa 100% for ledningen inni masten hadde blitt såpass ødelagt at det var umulig å tre ny, så vi måtte tre en ny ledning langs akterstaget. Nok en midlertidlig løsning, men vi kom oss i hvertfall avgårde fra denne golde ørkenen der selveste Darwin forbauset seg over at det fantes dyreliv da han seilte ombord Beagle.

Vi møtte noen dansker som hadde padla ned til kysten helt fra Andesfjellene.

Rundt omkring, ikke bare i Santa Cruz men også resten av Patagonia så vi støtt og stadig mengder med plast som fløy rundt om kring og satt seg i kaktuser, gjerder, lyktestolper og diverse. Vi lurte lenge på hvor all denne plasten kom fra og i Santa Cruz fikk vi endelig svaret for der var det en rekke nybygde boliger. For du skjønner at når den gjengse argentiner bygger huset sitt smeller han bare ett par tre plater med bølgeblikk opp der det egentlig burde vært taksteiner. De tar ikke plasten av bølgeblikken slik en ville selvfølgelig ville mene var lurt, for hvorfor gidde det når vinden tar den av for deg og det uten at du trenger å løfte en finger?

Plat, plast og plast overalt!

Ellers av andre problemer som dukker opp når man seiler på langtur, er det mistenkelig mange av de samme problemene som kan dukke opp hjemme. Skiva med syltetøy detter av tallerkenen og lander selvfølgelig oppned med masse klissete syltetøyet på gulvet, det dukker opp sjokoladeflekker og annen uidentifiserbar drit på puter, en finner etterhvert bare ensomme sokker og sist men ikke minst; oppvaskbørsta begynner etterhvert å se ut og lukte som en dobørste uansett hvor flittig en syntes en er med skyllinga. Men en annen stor forskjell er at det er vær og vind og ikke den kunstige klokka som bestemmer hva som kan gjøres og når det kan gjøres. En spiser når en føler seg sulten nok, en står opp når en må reve. En står ikke opp fordi en klokke piper eller spiser fordi sjefen ringer med lunsjbjella. Seilbåttid er noe helt annet en vanlig tid, en time blir lett en halvtime og en dag fort en uke, og en måned føles iblant som en uke, og visa versa og hit og tilbake. En ser at tiden er relativ, og den føles ofte mer som et oppspilt hav hvor en verken kan se noen ende eller begynnelse, enn vannet i en elv som renner en vei og begynner ett sted og slutter ett annet, slik en ofte har følelsen av hjemme.

Inne i "Petter Smart" hagen hvor vi fant motordelene vi trengte