Hva som egentlig skjedde med Jørgen i Brasil, Uruguay og litt i Argentina

05.11.06 - 12.12.06

(Denne oppdateringen er gjort fra en internettkafe i Santa Cruz, en bitteliten by med 3000 innbygere og det er umulig aa faa lasta opp noen bilder da internettkoblingen klikker stoett og stadig. Det kommer bilder etterhvert!)

Jeg ankom i Brasil kl 20:00 på kvelden den 5. november. Neste fly gikk kl 21:30 og jeg måtte være innsjekket før 21:00. Som alt mulig annet i Sør-Amerika tok også bagasjen uendelig lang tid før den ble kasta på det skitne rullebåndet av slappe stuere med sneipen i kjeften og lua på snei. Og når jeg endelig blant alt kaoset skulle sjekke inn 21:05 var det for sent. Faen heller, over til plan B. Jeg bærte 40 kilos bagasje til taxiene og tok en halv times taxi inn til bussholdeplassen Sao Paulo, hvor jeg fikk ordna billett på en nattbuss som gikk 3 timer senere. Mens jeg satt og venta på nattbussen var det flere bandittsvin som satt å sikla på all den digge norske baggasjen min. I Sao Paulo kryr det av slike jævler og stajonsvaktene stressa frem og tilbake for å lete etter småtyver hele tiden. Jeg kom meg etter 3 timers venting på riktig buss og nådde fram til Florianopolis neste dag kl 11:00 og tok taxi til havna der Ragnarok skulle ligge, og endelig etter mye frem og tilbake fikk jeg kontaktet Claus slik at han fikk henta meg med jolla slik at jeg var ombord rundt sånn kl. 13:00.

I Soer-Amerika er det ingen som har kontroll paa noe som helst. Bare se hvordan disse baatene er fortoeyd... Klynga sammen som om de skulle vaert en klase med gammelt skrot.


Førsteinntrykket av Rangarok var at skuta var for en luksusyatch å regne for en fyr som var vant til å seile i en 26 fots drittbalje. Her var det mer enn nok plass og tilogmed kjøleskap og ovn ombord. En innvendig dass fantes også, men var såpass lekk at den egentlig er mer til ugagn enn fulle rånere. Det fantes nesten ikke fukt inne i båten og ting som er liggende blir ikke soppbefengt som gammelt syltetøy har for uvane å bli, noe som var mer vanlig ombord i Villmann på alt fra sokker til iPodutstyr.

Etter en uke med "bli-kjent-kvelder", båtmekking og mesking av billig kjøtt kunne Ragnarok, den 13. november, legge ut fra kai for første gang på 10 måneder. Vi hadde 5 dagers hard seilas med kurs for Uruguay forran oss. Nettene skulle utvikle seg til å bli værre og værre for hver eneste natt som gikk, og da vi allerede 2. natta hadde bølger så svære at Elin etter mye skriking og hyling nektet å stå til rors (jeg har ikke sett noen være så redd siden en kamerat av meg trodde at tyske tollere skulle lete etter dop på han der sola aldri skinner), måtte jeg og Claus dele på rorvaktene de neste 2 nettene. De foregikk ved at man sto rorvakt til man var så stup trøtt at man så mer enn dobbelt, og så overtok neste mann. Frivakten sov utslitt ute i cockpitten i piskende regn blant frådene bølger, og ble purret opp til ny rorvakt allerede etter alt fra en halv time til kanskje to, ettersom hvor trøtte vi var.

Surfebeachen i La Paloma
Siste natten ble vi vekket tidlig på morgenen av en storm som var i anmarsj. Jeg og Claus holdt oss begge våkene og forberedte oss på det værste, mens Elin som hadde stått vakt de 4 foregående timene hoppet i soveposen. Stormen kom som stormer gjør, og dro med seg lyn og torden og regn og drit, mens det ulte værre en forslåtte hunder i masta. De altfor store bølgene uteble, og etter noen timer kunne vi la uruguanske sjøløver og tilogmed en hval komme og ønsket oss velkomne til dette rare, lille landet.

Havnen vi hadde sett oss ut på kartet lå i surfeparadiset La Paloma. Vi kom utenom sesongen så det meste var stengt og hele plassen kunne forveksles med en spøkelsesby av den tropiske sorten. Prisene på mat i byen var kjipe og det lå sjøløvekadavere på stranden. Havnen vi var i hadde dusjer som lett kunne forveksles med med "dusjene" i Auswitch og fiskebåtene som lå til kais var så vidt tette nok til at de kunne flyte. Hår i maten var mer anminnelig enn klager på Nilleprodukter og pubene minst like folketomme som tribunene på Stabekkamper. En skulle tro att alt dette gjorde møtet med Uruguay til en kjip og lite minneverdig opplevelse, men det var faktisk det helt motsatte. Vi storkoste oss i La Paloma og Montevideo likeså. Montevideo, som er hovedstaden i Uruguay kan best beskrives som en storby som ikke virker som en storby. Folk er hyggelige og stemningen avslappet med hestekjærrer i gata og folk er ikke fremmede for å bli med på ett par kalde øl under en palme.


Billig øl og fyllepølse midt ute i bushen utafor La Paloma får 31åringer til å føle seg som om de er 3åringer


Siste stopp vi hadde i Uruguay (La Colonia) hadde vi skyhøye forhåpninger for for vi hadde blitt fortalt at man kunne handle skattefritt og mye utstyr skulle skaffes til båten. Vi plukket opp ett stykk nytt mannskap, Ole Magnus Tønsberg het den nye fokkeslasken, førstereisgutt som hadde lite seilererfaring, men vært rundtomkring i den vide verden det hadde han. Han var isbreforsker og en vaskekte isbreforsker kan en ikke kalle seg isbreforsker før han har vært i selveste Antarktis der 90% av alt ferskvann på jorden befinner seg. La Colonia ellers sugde værre og havnefolk forventet tips og smil for bare den minste ting, og det krydde av amerikanske "dudes" og andre rike kjipinger med altfor mye spenn. Så fort Ole Magnus var ombord seilte vi mot Argentinas hovedstad Buenos Aires uten å betale noe som helst i havneavgift eller å ha utsjekket fra La Colonia og Uruguay.

Isbreforskeren Ole Magnus

Buenos Aires bestod av båtmekking, store kvanta med billig øl, ett håpløst luftelukeprosjekt som tok sinnsykt med tid, båtmekking, nattklubbesøk, forjævlig skittent havnevann, og annet byliv. I 3 uker var vi i Buenos Aires før vi endelig klarte å kave oss videre.

Kastevindene i Sør-Amerika, pamperos på lokaltunge og videredøpt til Pampers av oss, er noe helt for seg selv. Som lyn fra klar himmel kan vinden gå fra lett bris til full orkan på under 5 minutter, seil må reves og boksershortser reddes før det er fare for at alt, inkludert undertegnede flyr på sjøen. Var det grunt nok der vi seilte var det fare for at pampersen feide bort alt som var av vann under kjølen og en kunne lett sette seg fast i en sandbanke. Dette skjedde en gang en sen kveld vi var på vei mot Buenos Aires og vi satt fast i 4 timer før vi klarte å rikke oss igjen. For å illustrere hvor heftig disse pampersene kan bli kan jeg fortelle at masten til en svær 40 fots seilbåt knakk tvert av og smelte ned i nabobåtene ved siden av. 70 knops, dvs 130 km/t med vind (orkan) er ikke til å kødde med.

Ellers i Buenos Aires kunne vi se med egne øyne at liv er utrolig hardført. Havnevannet var utrolig skittent, og tyktflytende nok til å dyrke ris i. Rundt omkring fløt det søppel en ikke ville trodd fantes, flytende kondomer var mer tallrike en brennmaneter på sørlandskysten, og vannet stinka værre enn norsk petroliumsvirksomhet. På tross av dette levde det vesener i vannet! I skumringen svømmende blant tyggispapir og søppelposer beitet svære mullefisker i vannskorpen og iblant kunne en være så heldig å få en halvmeterstor skillpadde på besøk ved siden av båten. Fuglene kvitret og koste seg og enset ikke en gang den menneskelig søpla som oversvømte hele byen.

Mygg og søppel-eldoradoet Yatch Club Argentino, Buenos Aires

Under den 3 døgns lange seilasen fra Buenos Aires skjedde det noe som absolutt ikke skal skje når du er ute å seiler. Vi lå 18 nautiske mil unna målet, Mar Del Plata, da roret ikke gadd mer og knakk i to. En kuling hadde gitt oss medvind og medstrøm og vi suste mot målet med 9 knops fart. Roret var vanskelig å få styr på, jibbing skjedde litt for ofte og kombinert med ett 29 år gammelt halvråttent, rustent rorryggrad, skulle det ikke mer enn 2 meters bølger til før det hadde fått nok.

Helidgvis hadde vi vinden i ryggen og bølgene med oss, så vi klarte å styre oss inn til Mar Del Plata ved hjelp av improvisert ror bestående av ett langt tau hengende bak båten for stabilitet og flittig manuelt bruk av vindroret. I Mar del Plata skulle det ta maks en uke, helst fire dager å fikse vindroret før vi skulle komme oss av gårde igjen.