Fransk storm

10.08.2006 - 28.08.2006

Den engelske kanal er ett ganske dølt sted spør du meg (Jørgen). Her er det grått, trist og det regner så og si hele tiden. Sikten i vannet er lik null og den hyggelige imøtekommenheten en har hos tyskere og nederlendere er byttet ut med fjonge franskmenn som har lite til overs for 3 karer fra Norge i en, i deres øyne, altfor liten og skabbete seilbåt. Dyreliv skal en se langt etter og nattelivet på utestedene etter klokken 10 er så godt som fraværende. I tillegg stinker Boulogne (stor fransk havneby i Doverstredet) av død og fordervelse når det er lavvann og en skulle ikke være forrundret hvis en blir dratt under brygga av ett eller annet illeluktende sjømonster når en labber rundt på brygga halvfull ved midnatt. Det virker som om franskmenn viser liten respekt for miljøet (selvom de er stoltere av søppelsortering en gjennomsnittsnordmannen). Her nede kaster de alt de ikke liker i vannet, inkludert naboer, svigermødre etc, så dette kan fort sette en stopper for våre planer om å seile gjenneom Bordauxkanalen og ta en aldri så liten snarvei til Middelhavet. Bordauxkanalen er faktisk visse steder fylt til randen med gamle vaksemaskiner, søppelbøtter og annen drit, og selvom de franske myndighetene har gravd kanalen over 2 meter dyp over det hele kan fort en grunnstøting mot gamle, godt brukte brunevarer sette en kjapp stopper for ekspedisjonen.

Hvis ikke det skulle være nok fant liksågodt "Les francais dieus de temps" på å slenge en storm i trynet på oss da vi ankom landet deres. Vi seilte fra Belgia i god tro med sol og vind i ryggen, men det skulle vise seg at vi ble lurt av den belgiske værmeldingen. Sakte men sikkert utover dagen begynte det å blåse mer og mer opp. På VHF-radioen bablet en eller annen fransk skreppe noe om "Securite, Securite, Securite", men siden franskkunnskapene mine stinker mer en bryggene i Boulogne ved lavvann, var vel det det eneste vi skjønte av sendingen.Vi fortsatte å seile sørover og når det hadde blåst opp som værst skjønte vi begge (Jørgen & Erlend) at det var altfor sent å snu. Vi måtte bare fortsette mot landet der de fråtser i snegler og froskelår.

Det som forbauset Erlend mye var ikke det faktum at det blåste bikkjer og katter, faktisk hele dyrebutikker i øyeblikk, men det fantes nesten ikke bølger. Havet var urolig og oppspilt, men samtidig også flatt som en dårlig episode Hotel Cæsar. Jeg ante ugler i mosen, og etter kanskje en halv time begynte bølgene å vokse og tårne seg opp rundt båten mens de kastet lange armer med sjøsprøyt inn i cockpiten. Erlend satt på roret og kjente at regnet som nå hadde kommet, begynte å pisket hardt i trynet. Det var vanskelig å holde øynene åpne og havet hadde røvet solbrillene mine 2 dager tidligere, så jeg holdt meg bak sprayhooden. Jeg trengte hyppige besøk ned under le for å sjekke vår posisjon på pc'en og at vi ikke hadde kurs mot en av de mange grunne sandbankene i området. Etter ett par timers stormseilas med masende franske fruer på VHF'en bestemte vi oss for å ta sjansen og kutte over en liten strekning som var farlig grunn. Så farlig grunn faktisk at en samtale med Aylar umiddelbart ville virke dypere. Vi var midt mellom høyvann og lavvann, så bølgehøyden kunne fort føre til at vi ble most mot sandbanker skulle vi komme litt ut av kurs, men siden Doverfergene også ville inn til havn i Calais, og de viker ikke for små ekspedisjonsfartøyer, ville vi kutte distansen til en trygg havn med det dobbelte hvis vi tok en snarvei, så vi gjorde nettopp det.

Å snu en 26 fots seilbåt med mer en ett par titalls grader når en har utpåliggende ror og det i tillegg hersker liten storm er ingen lett sak. Utrolig nok klarte vi å ta å legge en breifeit u-sving og gjennomføre snarveien vår uten større problemer. Nå var det ikke lang igjen til det vi trodde skulle bli en trygg havn uten bølger!

Rett før vi skulle inn bak moloen i Calais kom det nok en ferge. Heldigvis var vaktsjefen på ferja så kul at han stoppet det store ferjebeistet og ventet på at vi kunne komme oss unna bølgene bak moloen. Problemet var bare at bølgene gikk rett inn i moloen akkurat der den åpnet seg og Villmann oppførte seg som et badekar og var vanskelig å kontrollere. I tillegg hadde vi ikke innseilingskart (vi pleier bare å holde utkikk etter seilbåtmaster og sette kursen dit) og vi kunne derfor fort ende opp ved en fergebrygge om vi ikke passet på. Sikten var så dårlig og at vi ikke så noen master, så vi satte liksågodt kursen for det stedet som virket lunest.

Vi hadde så vidt kommet rundt en sving på en brygge da vi ble møtt av masse bøyer og en bro. Noen dager før hadde en nederlandsk frue fortalt meg om at en ofte måtte legge seg på bøyer utenfor franske havner om en kom for sent og brovakten hadde gått hjem for dagen, slik at han ikke fikk åpnet broen. Der hvor bøyene lå var det ikke rent lite bølger, og da klokka var godt over ni på kvelden, kunne se langt etter den trygge havnen vi hadde gledet oss til. Det var bare å få opp fortøyningstauet og finne seg en bøye. Vi var redde for at Villmann kunne sette seg på grunn ved lavvann og måtte derfor ta en bøye som lå litt langt ute. Hvis du trodde det er vanskelig å tre en tråd gjennom en synål bør du prøve å tre ett fortøyningstau gjennom et 10 cm bredt hull på en bøye når det er storm og en har bølger fra alle kanter. Vi trengte hele 3 forsøk bare på å få tak i bøyen og da vi endelig fikk tak på den var det ikke akkurat lett å få bindt tauet fast til båten, men vi fikk det endelig til ved å slenge tre tau over pullpitten frem og tilbake mellom hullet til bøyen og feste hver ende til båten.

Å bli vekket av stiv kuling er 1000 ganger kulere enn å bli vekket av en hvilkensomhelst svett vekkerklokke.

Da vi kom under le igjen så vi at båten innvendig rett og slett ikke så ut. Å tråkke uten å tråkke på noe som det ikke tøyt vann ut av når det ble tråkket på gikk ikke ann i det hele tatt, så cockpiten ble fylt opp med våte klær, mat og annet utstyr. For første gang så ikke båten bomba ut bare innvendig, men utvendig minte den også om en slagmark. De små lekasjene vi hadde hatt noen få dråper rennende fra før oppførte seg nå som små fosser og samtlige madrasser og soveposer var kliss våte. Det ulte og knakte ikke bare i masten men i hele båten og lyden som pullpiten ga fra seg var værre enn ett kor med kjærlighetssyke hannkatter. Vi lagde oss litt kakao for å få varmen i kroppen og galgehumoren satt farlig løst. Etterhvert gikk vi tilbake til våre respektive bikker for å prøve å få litt søvn noe som skulle være vanskelig. Når det høres ut som om båten blir slått på med en sekk med steiner hvert 30. sekund vrir noe i magen seg enda mer for hver knaking man hører. Lydene ble bare værre og værre.

Vi trengte hyppige turer med hode ut av luka for å sjekke om vi fortsatt satt fast for å få roen nok i kroppen og kanskje få litt søvn. Den første timen på bøya sjekket vi aldri selve fortøyningen, noe vi aldeles burde ha gjort. Etter en times bøyerodeo tok Erlend en titt på fortøyningene som lå over pullpiten der det knaket som værst. Stormen hadde bøyd pulpitten helt på skjeiva så den sto ut til styrbordside, lanternen var knekt og støtten pullpiten var sveiset fast til, og den er av 10x15x1 cm massivt stål, var løsnet i sveisefestet og samtidig bøyd til det ubrukelige. Da pulpitten var løsnet helt forran fra stålplaten, men satt fortsatt fast på fire bakfester og i rekkewaierene, fungerte den nå som en stor fjæring for fortøyningene, så på tross av ødelagt pullpit med stadig værre lydeffekter, krøp vi ned i hver vår nå halvtørre sovepose med god nok tiltro til den provisoriske fjæra til å klare å få ett par timers søvn når klokken nærmet seg seks neste morgen.

Neste morgen da vinden hatt løyet, åpnet de opp broen for oss og vi la oss til kai utenpå en engelsk kar med en 40 fots seilbåt. Han var en hyggelig type som satt og sippet rødvin og hadde en fin seilfilosofi: Uansett hvor stor og flott båten din er når den er i havn, så føles den aldri så liten og ubetydelig når den er utpå det store havet. Han fortalte oss att han hadde seilt ARC og advarte oss mot Bordauxkanalen pga. alle brunvarene den var fylt opp med. Resten av dagen gikk til å rydde opp og tørke ting når været tillot det. Vi oppdaget også at "autopiloten" (en pinne vi kan feste roret med) hadde begynt å sprekke opp.

Dagen etter dro Erlend hjem og Jørgen ble alene i båten. Neste dag kom Fredrik ned og foruten en pæreskinke fra Gilde og bøker om polarhelter, hadde han med seg Øyvinn på slep. Øyvinn skulle bli til fredag og var ute etter å lage leven og liv med vodkaflasken han hadde med.

Etter en ganske fuktig aften i Calais våknet vi opp med dundrene hodepine og uttørka struper. Båten var helt bomba etter gårsdagen fors og nachspiel og å få ting på stell om bord hadde ikke høyeste prioritet. Vi var enige om at det eneste vi klarte å gjøre var å ligge stille i bikka så vi skrudde på pc'en og så på Simpsons. Etter ca 4 episoder satirisk tegneserie banket det på skroget. Jørgen tittet ut og fikk øye på en sint havnemester og 4 tollere. Havnemesteren hadde ikke sett noen penger til havneavgift registert på båten vår og hadde fatt med seg noen tollere for å ta en titt i hva som foregikk i den lille seilskuta. De spurte om hvor vi hadde vært, hvor vi skulle, sjekket passene våre og ville inn i båten og grave for å se om de fant noen ulumskheter. Ingen av dem kunne engelsk så Jørgen måtte med hjelp av dårlig franskengelsk forklare og fortelle om oss og båten. Tollerene virket meget skeptiske helt til de fant legebøkene til Erlend. Da ble de sinnsykt stolte og spurte om vi var legestudenter. Jørgen sa at Erlend, som var hjemme i Norge en ukes tid, var legestudent og tonen ble en helt annen. Nå var det ikke lenger så viktig å gå gjennom hele båten og det tok ikke lang tid før tollerne var ferdig med arbeidet sitt. De ønsket oss god tur videre og dro igjen ganske raskt.