Motormekking, oljesøl og papirrot i Santa Cruz

Midten av februar - 4. mars 2007

Claus gliser kanskje på bildet, men banna og svor støtt og stadig etter alle motorproblemene vi måtte hanskes med i Santa Cruz

Ole dro med bussen mot Ushuaia mens vi seilte med kurs for Ushuaia. Etter en times motorkjøring ut fra Puerto Deseado begynte den helvetes motoren å pipe igjen! Og vi som hadde skrudd og mekka så sinnsykt mye. Satans drittmotor. Det var totalt vindstille så vi måtte tyne motoren til grensen og etter 3 timers kjøring ankre opp ved Isla Pinguino. Der overnatta vi overraskende utslitte til neste morgen.

Ole var alltid noe sinnsykt trøtt hver gang han våkna, men etter at han fikk summet seg litt i en halv times tid var han klar til dyst

Neste dag fiksa vi motoren midlertidlig igjen. Den funka i ca. 1 times tid før oljealarmen begynte å tute for full musikk. Vi ga faen i motoren, heiste seil og satte kursen sør mot Ushuaia. Under denne seilasen regnet vi med at det kom til å velte på med uforutsigbare sterke vinder og vi ville gjerne ha muligheten til å gjemme oss hvis det skulle blåse opp for mye. I tillegg sies det at lengre ut finnes det bølger av prehistoriske dimensjoner. De er større en mammuter. Derfor holdt vi oss nærme land noe som førte til at vi hadde vi følge av Commerson's delfiner store stykker av veien. Commerson's delfiner er noen små spekklumper av noen torpedoer som rett og slett digger å svømme og leke rundt båter. Med en gang de hører en båtmotor kommer de så fort de kan. Ingen vet helt hvorfor, men jeg tror at det rett og slett er fordi folk liker å få selskap av delfiner og derfor liker også delfiner selskapet med folk. De liker når vi står og jubler og hoier i båten og vi liker når de driver med krumspring og byks rundt båten.

En time før dette bildet ble tatt blåste det over 60 knop

Vi hadde sett oss ut ned langs kysten ett par tre steder vi kunne gå inn skulle ting bli altfor ille. Ett av disse stedene var Rio Santa Cruz, hvor det fantes en liten by med 3000 innbyggere ved elvebredden. Dessverre hadde vinden vært en real luromdreier og oppført seg værre enn en uforutsigbar tenåring. Under seilasen den tredje natten etter at det hadde blåst styggmye hadde vinden streiket totalt og vi nærmest bare lå og duppet i vannflaten.

Vi fikset derfor motoren midlertidlig for n'te gang og putret innover mot den ene aktuelle nødhavnen vår Santa Cruz med 8 delfinkompiser om baugen. Vi ble vi kontaktet av en prefecturabåt (kystvakten) som lå i Punta Quilla, en liten marinebase bestående av en lang pir og ikke noe annet. Vi fortøyde utenpå Prefecturabåten. Prefecturabåten var 20 meter lang og hadde bare mannskap på to mann når de lå til kai, noe de utrolig nok gjorde oftere en norske marinefartøyer. Derfor var de to gutta ombord veldig kontaktsøkende og spurte om litt av hvert da vi fortalte om motorproblemene. VHF'en fungerte heller ikke over større avstander en par hundre meter. Spørsmålene ble mer og mer gravende til de oppdaget at vi ikke hadde papirer på andre havner vi hadde sjekket ut av før i Argentina, da enten de lå og slang eller så hadde vi ikke fått de i det hele tatt. Ole hadde mønstret av i Puerto Deseado noe vi ikke sa i fra om til Prefecturaen og det virket litt som om de begynte å lure på om vi rett og slett hadde kastet han over bord.

Vi fikk haik med alt fra lastebilder uten lasteplan til pengetransporter inn til Santa Cruz

Neste dag ble vi nærmest kommandert bort til Prefecturakontoret for å avlegge forklaring og ble sittende i åtte timer med 4 kontorrotter som kun kunne spansk. "Tolken" som kunne engelsk, kunne ikke engelsk for fem flate øre og vimset frem og tilbake, ut og inn av kontoret værre enn en forskremt gnager. En annen var der kun for å skrive referat, mens tredjemannen, en skikkelig biff av en kar, stilte spørsmålene. Først måtte Claus fortelle om hvorfor vi ikke hadde stemplet ut av havnene vi hadde vært i, og hvorfor vi ikke hadde fortalt til Prefecturaen om at Ole hadde mønstret av skuta. Spansken min begrenser seg mer eller mindre til hva søte senoritas liker å høre, og det er langt i fra det samme som en forteller karer i uniform, så jeg holdt for det meste kjeft og mer eller mindre satt og stirret i veggen i 8 timer. Spørsmål om alt fra oljelekasjer til norske havneregler ble stilt, og det viste seg slik at boten vi skulle få var skyhøy. De viste til eksempler på fiskebåter med bøter på opptil 10000 pesos og 1600 pesos (3400 kr) i bot ble skriblet ned på ett papir. Da klikka det for Claus. Her hadde han sittet nærmest 6 timer og avgitt svar på spørsmål om alt mulig mellom himmel og jord og det uten å få en eneste matbit! "Ikke faen om jeg betaler så mye" skrek Claus rett opp i trynet på dem på spansk. De prøvde å roe han ned men til liten nytte. Claus var fly forbanna. Prefecturagutta gikk med på det at uten mat og drikke, duger helten ikke, så etter trusler om fengsling og mottrusler om ambassader og dipomater pluss en heftig diskusjon like ille som når fete negresser krangler om hvem som er mest "big, black & beatiful", fikk vi lunsj i en times tid.

I Santa Cruz gidder de ikke å rydde etter seg så det ligger bilvrak så og si overalt

Når vi kom tilbake var stemningen betraktelig bedre og etter en times godprat ble Claus ført inn til selveste Prefecturasjefen for å fortelle at det ville være vanskelig for han å betale denne skyhøye boten. "Ok", sa sjefen. "Hvor mye kan du betale?" "Hmmm. Lurespørsmål?", tenkte Claus og sjefen sa "greit vi sier 100 pesos" før Claus hadde fått avlagt svar. Ruske mine forseil! 100 pesos. Litt forskjell fra 1600 pesos! Det sa ikke Claus nei til og det endte med at boten lød på 148 pesos, sånn for "enkelthetens skyld". I Sør-Amerika går bøter i bøtleggers egen lomme og det satt tre skuffede Prefecturaansatte inne på kontoret etterpå. Neste dag betalte vi boten, men vi var i arrest i havnen i Santa Cruz, fortøyd utenpå en Prefecturabåt helt til motoren og VHFen var fikset.

Ragnarok i arrest utenpå Prefecturabåten "Lago Mascardi"

Å fikse motoren viste seg å være verre enn planlagt. Vi måtte demontere hele driten for å finne feilen og båten så til slutt ut som kåken til Reodor Felgen besudlet med oljesøl og en 100 kilos Volvo Penta spred i smådeler liggende overalt. Inne i motoren fant vi flere kilo sort grøt som var resultatet av en ufin blanding mellom olje og saltvann. Grunnen til at motoren hadde begynt å pipe etter ca 1 times kjøretid var at denne grautdriten ble sugd opp og satt seg i olesila i bunnen av motoren ettersom oljepumpa jobba. Ettersom vi gravde oss lenger og lenger inn i motorens indre ble skuta mer og mer skitnet til med oljesøl og alt fra sokker til bukser ble rett og slett ubrukelige. Når vi skulle mekke mat måtte dagens kokk stå i en keitete stilling over motoren og passe seg så han ikke tråkket oppi oljete motordeler, og gafler og kniver måtte inspiseres og tørkes for olje før en tok dem i bruk.

Prefecturagutta elsket å tukle med fortøyningene våre. Vi fikk nesten ikke lov til å legge til selv engang.

Den ene dagen da strømmen i vannet stod på som værst, påstod kapteinen ombord Prefecturabåten vi lå utenpå, at det var en kajak som hadde kantret lengre opp i elva. Han fortsatte med at sjefen hans hadde kommandert han ut for å komme den forkomne kajakpadleren til unnsetning (dette viste seg senere å være rent pølsevev) og liv sto på spill. Motoren vår lå i tusen deler rundtomkring i båten, så vi kunne selvfølgelig da ikke løsne fortøyingene. Prefecturakapteinen fant da ut at han likesågodt kunne ta oss med på slep langs skutesida. Han la fra kai tross protester fra oss og ikke hadde han fått med seg i sin 13 år lange fartstid i Prefecturaen at seilbåter har kjøl, så strømmen tok skikkelig tak i båtene og vi var bare metrene i fra å smelle inn i piren kort tid etter at han hadde kastet loss. Strømmen målte 7 knop og han måtte gi opp etter en liten rundtur rundt piren.En ganske så forskremt kaptein unnskyldte seg nå med at kajakpadleren var reddet og vi bare kunne fortsette å jobbe med motoren mens han kjørte tilbake til der vi pleide å ligge.

Her lå vi fortøyd i 16 dager. I den mest folketomme havnen ever; "Punta Quilla".

Da vi endelig hadde fått montert sammen motoren igjen kjørte vi den igang igjen. Motoren ville ikke snurre rundt og verden svartnet enda en gang da diesel og vann fosset ut i strie strømmer fra motoren og vi måtte ha nye skruer for å fikse faenskapet. I Santa Cruz var det ingen som hadde disse spesielle skruene og vi ble tipset om at nabobyen, som var 40 km unna hadde en altmuligsjappe som hadde skruene vi trengte. Vi fikk haik med en fyr med trønderbart inn dit, og oppdaget når vi endelig kom fram at denne altmuligsjappa var stengt! Men passe store skruer fikk vi, det var bare at de ikke hadde hull i midten, slik vi trengte dem. Derfor fikk vi dem hullet ut av en lokal metalarbeider og vi kom oss tilbake til båten igjen med gratis haik med en taxi. Når vi skulle montere skruene oppdaget vi selvfølgelig at gjengene i injektoren der de skulle monteres var skjeivere enn alle homsene i San Francisco tilsammen. Vi måtte banke ut injektoren og be en lokal fyr i Santa Cruz hjelpe oss med å skjerpe gjengene. Gjengene ble skjerpet og vi banket på injektoren igjen for så å oppdage at bankingen førte til at noen andre gjenger gikk ad dundas! Vi måtte igjen ta av den forbaska injektoren og fikk den på verksted neste dag.

Vi måtte haike itil nabobyen Buena Pedra 40 km unna Santa Cruz.

Hver eneste dag måtte vi ta en 15 minutters biltur inn til Santa Cruz fra Puerto Quilla der vi lå fortøyd. Støtt og stadig ble dyrelivet ofre for bilens vrede og små, søte uskyldige harer som spratt så fint rundtomkring ble på en kjapp og brutal måte forvandlet til blodige veipizzaer, før kadaverene deres ble riktige festmåltider for alskens rovfugler. En gang holdt vi på å gjøre kål på en réa (en svær strusefaen), men sjåføren advarte den med bilhornet til de andre passasjerenes ergrelse. En ribbet og sløyd réa skulle nemlig gjøre seg utmerket etter en times tid i steikeovnen fikk vi høre av flere av våre medpassasjerer.

Sokkene lukta etter flere dagers bruk mistenkelig likt pølsene vi spiste på brødskiva

Nå skulle da endelig alt være i orden så vi monterte greiene på motoren igjen, men selvfølgelig lakk det litt diesel fortsatt. Uansett så fikk vi faktisk start på beistet etter en god del banning og steiking og det etter 2 ukers prøving og feiling! Det var sinnsykt digg å høre motoren male som en katt igjen, men vi hadde fortsatt en liten lekasje å ta oss av. Det lakk litt diesel fra injektorene.

Det var langt ifra manko på ihjelkjørte kaniner rundt Santa Cruz

Støtt og stadig ble vi også kalt inn til Prefecturasjefen. Grunnene kunne være mange alt fra papirer som skulle underskrives og spørsmål om både ditt og datt. Så endelig den mars fikk vi nok alt byråkratpisset, korrupte kapteiner som skulle ha oss til å betale både ditten og datten og forlot Santa Cruz for godt den 4. mars selvom motoren ikke fungerte helt som den skulle. Og VhF'en? Den fikk vi heller ikke fiksa 100% for ledningen inni masten hadde blitt såpass ødelagt at det var umulig å tre ny, så vi måtte tre en ny ledning langs akterstaget. Nok en midlertidlig løsning, men vi kom oss i hvertfall avgårde fra denne golde ørkenen der selveste Darwin forbauset seg over at det fantes dyreliv da han seilte ombord Beagle.

Vi møtte noen dansker som hadde padla ned til kysten helt fra Andesfjellene.

Rundt omkring, ikke bare i Santa Cruz men også resten av Patagonia så vi støtt og stadig mengder med plast som fløy rundt om kring og satt seg i kaktuser, gjerder, lyktestolper og diverse. Vi lurte lenge på hvor all denne plasten kom fra og i Santa Cruz fikk vi endelig svaret for der var det en rekke nybygde boliger. For du skjønner at når den gjengse argentiner bygger huset sitt smeller han bare ett par tre plater med bølgeblikk opp der det egentlig burde vært taksteiner. De tar ikke plasten av bølgeblikken slik en ville selvfølgelig ville mene var lurt, for hvorfor gidde det når vinden tar den av for deg og det uten at du trenger å løfte en finger?

Plat, plast og plast overalt!

Ellers av andre problemer som dukker opp når man seiler på langtur, er det mistenkelig mange av de samme problemene som kan dukke opp hjemme. Skiva med syltetøy detter av tallerkenen og lander selvfølgelig oppned med masse klissete syltetøyet på gulvet, det dukker opp sjokoladeflekker og annen uidentifiserbar drit på puter, en finner etterhvert bare ensomme sokker og sist men ikke minst; oppvaskbørsta begynner etterhvert å se ut og lukte som en dobørste uansett hvor flittig en syntes en er med skyllinga. Men en annen stor forskjell er at det er vær og vind og ikke den kunstige klokka som bestemmer hva som kan gjøres og når det kan gjøres. En spiser når en føler seg sulten nok, en står opp når en må reve. En står ikke opp fordi en klokke piper eller spiser fordi sjefen ringer med lunsjbjella. Seilbåttid er noe helt annet en vanlig tid, en time blir lett en halvtime og en dag fort en uke, og en måned føles iblant som en uke, og visa versa og hit og tilbake. En ser at tiden er relativ, og den føles ofte mer som et oppspilt hav hvor en verken kan se noen ende eller begynnelse, enn vannet i en elv som renner en vei og begynner ett sted og slutter ett annet, slik en ofte har følelsen av hjemme.

Inne i "Petter Smart" hagen hvor vi fant motordelene vi trengte

Videre mot Verdens Ende

Begynnelsen av januar - midten av februar

Vi klarte på tross av mange fristelser å komme oss videre fra Mar Del Plata. Neste mål var Puerto Madryn der den sørlige retthvalen som kan nå en lengde på over 15 meter har fødeklinikk. Disse vennlige kjempene er såpass fulle av nysgjerrighet at de kommer bort til båter og er en tøff nok kan en også kaste seg uti vannet og bade med dem. Jeg hadde lenge vært redd for at hvalen hadde forlatt nordlige farvann for å dra på sommerbeite i Antarktis, men ville ikke gi opp håpet. Disse hvalene er fete dyr, kanskje litt for fete, for navnet sitt har de fått fordi de er de "rette" hvalene å jakte på. Alt spekket som er livsnødvendig for beskyttelse mot iskaldt vann, skulle for flere hundre år siden også nesten bli hvalens bane, da spekket gjør at den flyter etter at hvalen har dødd i en orgie av blod og gørr mens den ligner mest på et gigantisk pinnsvin med utallige av menneskets harpuner stikkende ut av ryggen. Oppe i kalde nord rundt Svalbard er en annen form for retthval, nemlig grønnlandshvalen, nesten utryddet og de sies at det bare er rundt 200 stykker igjen av disse dyrene der, det nest største dyret som noensinne har levd på vår planet.

Den sørlige retthvalen hadde som jeg trodde dratt for lengst så vi nøyde oss med en liten eksursjon til Peninsula Valdez og kasta oss på noe standard turistopplegg. En liten minibuss med flere turister og oss ombord kjørte ut på halvøya hvor vi fikk se sjøelefant, magellanpingviner, alpakkaer og annet krek på trygg avstand. Dyrene var gjerdet inn, nærmest som i en zoologisk hage og kjipe vakter var plassert rundt omkring. Her var det ikke noe morro. Hver bidige dag dundret det busslast på busslast med turister, som knapt visste forskjellen på pingviner og beltedyr, ut til "vernede" områder tjåka fullt av mennesker og dyre restauranter. Økoturisme har blitt big buisness, noe grådige mennesker vet å dra nytte av. For å komme seg ut i naturen kan en trygt stå bak ett gjerde eller ombord ett gigantisk cruiseskip og nyte hva naturen har å gi på av spektakulære syn på en altfor lett og trygg måte, mens en propper i seg fetende kolesterolrik restaurantmat og nipper til dyr vin. Verden har blitt slik at hvermannsen, bare han har penger og mangler samvittighet nok, kan kaste seg på fjollete ekskursjoner til verdens utposter, som burde vært forbeholdt folk som er barske nok til å komme seg dit på egenhånd.

Det fjollete turistopplegget vi hadde hengt oss med på var kjipt, så vi dro heller på beltedyrjakt noe som er mye tøffere


Dette fjollete opplegget har også nådd verdens siste kontinent Antarktis. Hver dag legger lukseriøse cruiseskip ut fra verdens sydligste byer mot iskontinentet. Det er om å gjøre for folk å trampe i land på flest mulig sårbare steder, på kortest mulig tid for så å komme hjem igjen for å skryte av sine "bragder" på ugjestmilde områder. I blant går det galt og olje og bensin lekker ut i "strengt vernede" områder mens cruiseskip står i kø for å komme til de mest populære stedene.

Heldigvis ellers var det noe på Peninsula Valdes som fikk meg til å trekke på smilebåndet. Beltedyr er sinnsykt kule og en må være lagd av stein for å ikke le der kommer travende. Pansret som en liten tanks med bein i stedetfor beltehjul roter den i sanden og lusker rundt i ett overraskende fort tempo, mens den snøfter med nesen. Blir den forskremt gjemmer den seg nedi en av sin underjordiske huler, eller om den er langt hjemmefra, gjemmer den seg i seg selv og krøller seg sammen til en ball på størrelse med en fotball.

Beltedyrene var såpass tamme at jeg kunne lokke de til meg med sjokolade


I Puerto Madryn måtte vi ligge på bøye noe som var ganske kjipt da bølgene stod på i ett sett. En dag når vi hadde ordna proviant og skulle ta jolla bort til båten fra stranda, blåste det pålandsvind. Selvom bølgene ikke var større en 30 cm fylte de jolla på få sekunder og Claus og proviant måtte reddes ut før Kong Neptun tok med seg alt som var. Vi måtte derfor bære all provianten bort til en svær molo like ved, og det manglet ikke på oppmerksomhet og latter blant lokalbefolkningen der vi stresset ut på piren iført fullt seiltøy bærende på det som føltes som 1000 tunge handleposer midt på heiteste sommeren.

En annen dag etter at jeg hadde svippa Ole inn til piren med jolla, lå det en sjøløve med en unge midt på trappa der Ole skulle gå i land. Sjøløvemødre er ikke av den lett forskremte sorten så når Ole hoppa i land begynte den å grynte og glefse værre en Martin Schanke på FRP landsmøter. Ole fant ingen annen utvei enn å ta en annen vei og jeg kjørte tilbake til skuta med den lille jolla som hadde altfor stor påhengsmotor (8 hK). Jeg knøt jolla fast i enden av båten og begynte å fortalte Claus om de tøffe sjøløveungen som lå og sutta pupp. Ikke merket jeg at jeg hadde knytet en elendig knute, og jolla hadde kasta loss fra Ragnarok på egenhånd. Inni helvete sa jeg og kasta av meg jakken og stupte etter og fikk berget Dingo som jolla heter før den fløt til havs.

Etter 10 dager kom vi oss videre fra Puerto Madryn. Claus hadde slokna på stranden 2 netter før vi skulle dra etter at han hadde vært på skumparty, så han hadde dratt på seg en skikkelig forkjølelse. Jeg og Ole delte derfor vaktene på den tre dager lange seilasen. Den ene natten hadde Claus lagd skikkelig kruttkaffe til meg så jeg satt liksågodt vakt hele natten, fikk ikke sove uansett. Like før klokka 10 på morgenkvisten gjenkjente jeg noe jeg før hadde sett oppe nord for Svalbard; Hvalblåst!!! "Whale o'hoi!", roper jeg ut da det andre blåstet har bekreftet at det ikke bare var syner jeg hadde sett, for jeg hadde snart sittet vakt i 12 timer i strekk. De andre gutta kom opp mens jeg spante horisonten. Vi nærmet oss hvalene, prøvde å komme så tett innpå dem som mulig, men dessverre så holdt de stor avstand, minst 20 meter. Jeg telte fire feite hvaler, den ene var mye mindre enn de andre og sikkert en av årets unger, kanskje var det derfor de holdt avstand? Uansett så prøvde vi å følge etter dem men de ble bare lengre og lengre borte. Ragnarok hadde dessverre ikke mange nok gamper i motoren til å forfølge havets kjemper.

Det straffer seg å sove ut rusen på en kald strand


Resten av seilasen gikk uten de helt store begivenhetene og etter en natt til nærmet vi oss Puerto Deseado. Vi måtte inn her en liten tur for vi hadde hatt ett par småproblemer med motoren. Vi fyrte etterhvert opp motoren ettersom byen ble større og større i horisonten. Motoren var tregstartet, men startet etter ett par forsøk. Støtt og stadig tittet en pingvin eller to opp fra vannet og lurte på hva alt dette motorbråket var godt for. Motoren begynte etterhvert å hoste og harke værre enn pensjonerte countrysangere. "Hva faen. Hvorfor i hælvete piper det?", hørte jeg Claus grynte fra bikka si. Oljetrykksalarmen sa i fra om at noe var galt, og pipte værre enn forslåtte løshunder. Motoren hadde det tydligvis ikke helt godt, men akkurat der og da var det ikke mulig å få gjort så mye med det for det var totalt vindstille og i tillegg dukket det opp ett dyr som først var lett å forveksle med en større pingvin, men som var noe helt annet. En Commerson delfin hadde hørt motorbråket og kom for å danse i vannet rundt Ragnarok. En liten stund glemte vi helt motoren og etter masse lokkelyder fra oss og krumspring fra delfinen, prøvde vi å mate den med en skinkebit som takk, men da ble den bare fornærmet og stakk.

Da vi kom til Puerto Deseado la vi oss utenpå en fiskebåt vi visste en fransk soloseiler hadde ligget utenpå noen uker i forveien. Vi dro så fort vi hadde fortøyd inn til byen for å "løse problemene" på byens eneste pub. Pils og pizza er som så ofte hjemme iblant de beste kortsiktige løsningene på problemer og vi var godt nede i den andre literen med øl da en tysk dame stormet inn i puben. "Your boatrope have broken!" sa hun. "The boat has turned itself and is hitting towards the fisherboat and gets destroyed" fortsatte hun på gebrokken tyskengelsk. Jeg tror ikke helt vi hang med på hva hun fortalte, for det tok enda 2 minutter og 2 slurker øl før vi stormet ut og løp mot båten. Ja sanne faen. Fortøyningen forran hadde røket og nå krydde det av masse kystvaktfolk og en gjeng fiskekarer som stod og stirret dumt på båten som slo inn mot skutesida til fiskebåten. Jeg og Claus hoppet ned for å klemme fendere mellom Ragnarok og fiskebåten og fikse fortøyningene. Når ting roet seg kunne vi også konstantere at vindroret hadde fått seg en liten knekk, men fungerte fortsatt fint. Værre var det med vindmølla vår som så flittig fovandlet vind om til elektrisitet. Ett av bladene hadde brekt tvers av og jernstangen den stod på knekt i to.

Knekt vindmølle


En av fiskerne var maskinist. Russo tilbød seg å ta seg en titt på Jern-Erna, motoren vår. Han begynte å skru og mekke og fant masse saltvann inne i jernklumpen. I tillegg justerte han på ventilene. Det resulterte i at en av ventilfjærene gikk til helvete noen dager senere mens vi prøvdekjørte motoren. Mens vi mekket motor, dukket tyskeren opp igjen. Det viste seg at hun var fra en annen seilbåt, som lå gjemt og fortøyd blant mange fiskebåter inne i ett hjørne av havna. Hun seilte sammen med mannen sin Timo, halvt finne og halvt tysker, ombord aliminiumsbåten Ultima. De hadde måttet ta ned masten sin for reperasjon i Puerto Deseado og satt fast i denne øde fiskelandsbyen på uviss tid. Jeg serverte våre gjester whiskey, noe som senere skulle vise seg at ikke var så forbanna lurt som jeg hadde trodd. Maskinisten vår Russo var fra Ukraina, og skrøt på seg at han var ex-Spetznat. Timo var finne og nok var det, for hvis en tar en finne og en ukrainer, sterk brennevin og falleferdige fiskebåter, mixer dette i hop så blir det trøbbel.

Etter att denne ukraineren hadde tukla med motoren vår knakk den ene stempelfjæra

Etter en runde med juging og skryting ombord Ragnarok skulle Spetznaz-Russo stolt vise oss fiskebåten han jobba på. Vi ble med på en tur gjennom hele skuta før vi ble tilbudt alskens godsaker fra proviantlageret. Vi bestemte oss å ta turen videre inn til byen, da Sandra syntes Ruso begynte å bli litt vel innpåsliten. Opp til neste fiskebåt så over på ett vrak av en båt. Timo og Ruso gikk og skrålte bakerst. Pærings som han var trodde tydligvis Timo at han var selveste Supermann og kunne ta en snarvei og hoppe over fra båtvraket til bryggekanten og drite i leigangen. Det kunne han ikke. Han mistet fotfestet og før han selv visste ord av det dalte han ned mellom båten og bryggen før han ble kilt fast mellom 2 fendere. "Timooooo!!!" hørte jeg Sandra skrike. Jeg skjønte tross mye whiskey hva som hadde skjedd og snudde meg og løp ned leideren. Akkurat innen for arms rekkevidde lå Timo. Jeg fikk ett ordentlig tak rundt høyre hånda hans. "I can't hold any longer! I'll let go!" stammet det fra den drita finnen. "Oh no" You ain't letting go" svarte jeg "And neither am I!". Det var 5 meter ned til vannet som sikkert ikke var mer dypt enn 50 cm. Jeg kunne ikke dra han opp alene. Falt han ned ville han i beste fall brekke beina. I verste fall stryke med. Russo løp av en eller annen grunn av gårde for å hente en lommelykt. "Jeg trenger en annen kar med litt saft i arma og det brennkvikt! Hvor faen er Claus?", tenkte jeg. Dritings som Claus var hadde han enda ikke skjønt hva som hadde skjedd. Jeg ropte etter Claus og når han så hvor Timo lå, beina han ned leideren hoppet nedpå ett bildekk hverken jeg eller Timo hadde fått øye på og vi klarte å hale Timo opp uten de store problemer.

Seilere går agurk i proviantlageret på fiskebåten til Ruso

Dagen etter hadde havnesjefen hørt om hva som skjedde og Ragnarok med mannskap ble pælma på rævva og trynet ut av havnen og henvist til en kjip bøye hvor bølgene gjorde at båten danset hulahula bare det blåste liten kuling, noe det gjorde nesten hele tida. Bortsett fra når det blåste orkan som det gjorde den ene dagen.

Russo sendte, etter at han hadde fått en feit overhaling av sjefen, Timo på sykhus to dager etter. Timo kunne ikke gå etter fallet og bare lå i bikka ombord Ultima med brista ribbein. Legen erklærte at ingen større skade hadde skjedd, finnen hadde hatt flaks, og bare en uke etter støtte vi innpå en fortvilet Sandra. Hun lette etter mannen sin og spurte oss om vi hadde sett Timo. En dame i en kiosk like ved hadde fortalt henne at han var ute på eventyr med Russo igjen. De hadde satt kursen mot byens eneste vannhull og begge to hadde visst vært ganske så pærings...

Forpiggen som jeg måtte dele med den knekte vindmølla


Dagene gikk og etter litt motormekking bestemte vi oss for å dra igjen. Motoren klikka igjen og peip værre en sulte gjøkunger rett før vi skulle heise anker. Stemningen ombord ble på bånn, vi måtte for tusende gang blåse opp jolla og vi drakk oss fra sans og samling og skjøv bort problemene til "mañana" (i morgen). Jeg var så klar for å seile som jeg aldri hadde vært før. Gledet meg som en unge på julaften, men å seile i ett av verdens mest beryktede farvann uten motor syntes de andre gutta ble i det drøyeste laget så vi måtte fikse motoren igjen før vi kastet loss.

Nå må jeg bare fortelle litt om den jolla, for makan til kronglete drit har jeg sjelden vært borti. Og det medregnet alle de håpløse tingene moren min pleier å bestille fra Selectkatalogen.

Først så bestemte man seg ombord for å dra videre, jolla må derfor pakkes. Til å begynne med måtte den dras opp på dekk og årene tas ut. Var motoren på, og den veide godt over 20 kg, måtte den tas av og løftes opp på sin respektive plass bakpå pushpitten. Jolla måtte så tømmes for luft og rulles sammen til en gigantisk rullekebab og bindes før faenskapet ble løftet bak babystaget for så å surres omhyggelig fast. Oppå her igjen plasserte vi en feit kveil med 200 m tau som igjen måtte surres fast og ble det ikke surret godt nok kunne en sitte der å angre under seilasen hvis det kom en mammutbølge og surra med seg hele opplegget. Deretter måtte pumpen, som en iblant trengte til å trekke ut den siste luften fra jolla, pakkes sammen og stues nedi den ene luka i cockpitten. Så måtte årene stues langs styrbord side av skute og surres før en endelig kunne gi seg med all banningen og steikingen over surringa av jolla og begynne med all banninga og steikinga over å måtte ta ut jolla igjen fordi motoren ikke funka og en måtte bli enda flere dager i den øde byen en lå på bøye utenfor. FAEN! Årene måtte igjen surres opp på babordside og gjøres klare og jollepumpa måtte surres fram. Vi måtte så løsne kveilen med 200 m tau, surre løs jolla, sørre rullekebaben opp og så pumpe luft inn i faenskapet før vi kunne pælme den på sjøen og ro de 100 meterene med masse strøm og enda mer vind inn til land. Nei makan til håpløst mas har jeg ikke vært borti siden alt maset om den "livsfarlige" og "dommedagsvarslende" fugleinfluensaen i media for noen år tilbake.

Masete unge pingviner

Etter enda noen dager mente vi at vi fikk has på motorproblemet. Vi la atter en gang kursen ut fra Puerto Deseado og bestemte oss for å stoppe på Isla Penguino, Pingvinøya. Jeg skulle være froskemann og sikre oss undervannsbilder av pingviner og sjøløver og satt i 2 timer klar til å hoppe uti. Claus bannet og svor da han ikke fant det ene dekkglasset til undervannshuset til det ene kameraet. Kaos hærjet som vanlig i Ragnarok og den ene tingen en trengte akkurat der og da var selvfølgelig klin umulig å finne blant alt rotet. Endelig kunne jeg hoppe uti det kalde vannet og plaska inn mot land med undervannskamera i hånden. Pingvinene var pinglete og ikke nysgjerrige nok til at det ble noen bra bilder ut av det, men uansett så fikk jeg fanga noen av de små rabagassene på film. Vi utforska pingvinøya, den var stapp full av fjærkre og nærmet vi oss skuaredene kom luftangrepene for fullt. Svære skuafugler (støgge, brune, feite måker med skarpe klør) stupte mot hodene våre, sikkert for å rive ut øynene våre, og jeg måtte pælme småstein etter dem for å jage dem vekk der jeg løp rundt i det på land så teite froskemannskostymet.

Jeg snek med innpå en gedigen sjøløvehann

Men når den så at det ikke var noen sjøløvehunn som nærmet seg, ble den skuffa og stakk

Alt det kalde vannet gjorde at jeg til slutt måtte slå lens og da satt selvfølgelig Claus der med telelinsa

Skuaene var fiendtlige og jeg måtte kaste steiner etter dem for å holde dem unna


Etter noen timer stakk vi ut i båten igjen for å sette kursen videre sørover. Motoren svikta igjen, og jeg trodde jeg fant problemet og fiksa det, men etter 30 min kjøring peip faenskapet igjen. "SVARTEFAENIHÆLVETEHELLER! Nå seiler vi faens sørover og jeg driter i om motoren funker eller ei for det gjør den aldri uansett!" snerret jeg, men de andre gutta syntes det var en dårlig idé og nevnte alle de hissige strømmene lenger sør, så etter en heftig diskusjon svingte jeg roret og kursen 180 grader tilbake mot Puerto Deseado, nesten like skuffa som en den gangen jeg ble til de grader så skuffa fordi jeg fikk feil Turtlesfigur i gave på julaften for mange år siden. Og den hendelsen, den snakker familien om enda.

Tilbake i Puerto Deseado smilte ikke verden til oss lenger, slik en gjerne ser for seg at verden gjør på langturseilaser. Ole bestemte seg for å ta farvel med Ragnarok, Claus og meg. Han mente at det var altfor sent å seile til Iskontinentet. Da Timo fikk høre om dette ble han fra seg av begeistring. "Aaaah, I want to sail to Antachtica! Let me join Rahgnahrroch ont we sail togetta in you' boat, I leave my boat he'a and Sandrrah go an' bachpach, jah?" Dessverre for Timo var bare han som likte den planen. Han hadde hatt store problemer med båten, masten var ødelagt og indianeren som skulle fikse masta var av typen som foretrakk å sutte på fredspipa framfor å drive med sveising og banking. Og da masten var så godt som klar streiket jaggumeg den late rødhuden, da han mente betalingen var altfor lav. Hele 10000 kr forlangte han for jobben. Timo og Sandra kunne betale max 3000...