Toeffe dyr og statusoppdatering

15. februar 2007

Statusupdate Joergen: Ragnarok med naa kun Claus og meg selv (Joergen) ombord ligger naa i "arrest" hos den argentiske kystvakten i den knoettlille byen Santa Cruz ganske langt soer i Argentina. I arrest fordi vi ikke har fulgt alle firkantlovene i Argentina som foelges til punkt og prikke i smaa byer som Santa Cruz.

Commersons Dolphin (ser sinnsykt mange av disse), de hopper og spretter rundt baaten baade morgen og kveld.

Beltedyr som er en kan se ganske barske.

Dette var den foerste sjoeloeven vi saa i Soer-Amerika. Den var dævv og laa og "chilla`n" paa stranden i La Paloma.

Det er nesten flere Magellan pingviner i Soer-Amerika en folk i Norge.

Frykt, fyll og fanteri: Mar Del Plata

Slutten av desember - begynnelsen av januar

Seil maatte reves og heises i ett sett grunnet feite pamperosvinder som kom som lyn fra klar himmel. Vindkastene kan komme opp i orkans styrke i Argentina.

Under seilasen til Mar Del Plata var det ikke bare roret som hadde fått nok. Elin, geitebudeia vår, takket også for seg og dro for å klatre i Andesfjellene.

I Brasil hadde vi blitt kjent med en framifrå seiler og vinbareier som het Daniell. Allerede andre dagen kom det en bekjent av Daniell, Alfredo, som også var en framifrå seiler men ikke vinbareier og hilste på mens vi gjorde klesvasken på brygga. Han var en snakkesalig, sosial gla'laks og vi fortalte han om våre problemer. Alfredo kunne bra engelsk og hadde på 80-tallet selv seilt rundt Kapp Horn med en eller annen norsk båt jeg ikke husker navnet på.

Vi ankom Mar Del Plata kun en time før en feit storm kverka all strømmen i hele byen.


Alfredo ville gjerne hjelpe oss med å få fikset roret så han introduserte oss til en fyr med langt hår og tredagersskjegg, som ville støpe nytt ror i glassfiber for en billig penge. Under en lunsj en dag introduserte han oss også til fiskebåtkapteinen Jorge. Jorge var en av de som hadde hatt flaks med timingen da argentisk økonomi gikk at dundas i 2001, og var nærmest å betrakte som kraftig, yngre og argentisk utgave av en snill Onkel Skrue. Tid til overs og behjelpelig som han var fant han ett sted hvor det skulle lages ett nytt ror til oss i stål. Han mente at stål var best av såpass mange grunner at han kunne ha vunnet nobelspris, så det ble til at allerede neste dag suste vi av gårde i jeepen hans fra 2. verdenskrig gjennom Bichaen (slumstrøket) får å finne ett passende metallverksted. Her gjaldt det å holde seg fast for mannen suste av gårde som om morgendagen aldri skulle komme og setebelter, vegger og tak var mangelvare. Prisen var ikke så værst, og jobben, jo den fortalte de at ikke kom til å ta mer en 4 dager, så vi klinte til med tilbudet. Blueprint tegninger ble overlevert sammen med det smadrete roret og alt virket til å være i skjønneste orden.

Først etter en uke fikk vi beskjed at roret så smått begynte å bli ferdig. Etter ytterligere to dager kunne vi hente det. Under avhenting så vi at roret var klisset inn i en myk, grønn unnskylding for maling. Vi kjørte roret til yatchklubben der Ragnarok lå og skaffet oss grunnmaling og bunnstoff og satte i gang med malingen. Da vi etter 2 dager var fornøyd med malejobben, skulle vi sette på roret. Uti vannet med oss, jeg først som alltid. Roret var ett helvete å tre på, da det helst ville flyte oppned og ikke riktig vei. Ole Magnus måtte derfor noe ufrivillig uti det skitne og kalde havnevannet. Han hadde støtt og stadig skrytet av hvor mye han elsket å bade i kaldt sørlandsvann, og hvor ofte han hadde dykket ned å sjekket ankerfestet da han og noen kompiser hadde leid seilbåt i selveste Karibien. Derfor syntes jeg det var en smule snodig at det trengtes mye overtalelse til før han jumpet uti. Var han redd for at det skulle komme en sjøløve og bite han i rumpa? Var det det "kalde" vannet? Eller kanskje var det all dritten som lå og fløyt rundt om kring? Det viste seg at det var det siste, for etter at han kom opp igjen slukte han i seg en full kopp med whiskey for "å drepe bakteriene i halsen". Jeg gjorde det samme, ikke for å drepe bakterier, men får å få tankene over på noe annet. Roret hadde vært umulig å tre på og vi måtte levere det tilbake for enda mer sveising og venting.

I Argentina demonsterer de mot mye rart. Her er det makthavnerne som faar gjennomgaa


Dessverre var det ikke bare rorproblemer som gnaget i sinnene våre, for noen "lure" lovmakere hjemme i Norge mente fortsatt at verden fortsatt var flat og firkanta. På 90 tallet ble det vedtatt at en må ha en så og si umulig å oppskaffe (hvis en da ikke jobber i staten eller er medlem av Andeby Millionaerklubb) "search & rescue" forsikring for seilas i polare strøk. Papirsøknader måtte sendes til Norsk Polarinstitutt i hytt og pine før vi kunne seile lovlig til Antarktis. Slike lovmakere burde seilt rundt verden for da ville de oppdage at verden faktisk ER rund og ikke flat og firkanta slik allmennheten trodde i middelalderen. Å sende papirer over halve kloden når en står imot naturens ville krefter for full effekt virker lite logisk, men for å unngå å bli fratatt altfor mange papirer med avdøde kjendistryner på i fremtiden, sendte vi heller papirer fulle med tekst hjem til Norge før vi seilte videre mot iskontinentet.

Claus var ogsaa litt forbanna saa han ble med i en demo mot "lure lovmakere"


Ved siden av båten vår, lå det også andre langturseilere. Du hadde ett fransk ektepar ombord den 50 fots lange stålbåten Kotic, som hvert år seilte opp og ned mellom Grønnland og Antarktis og drev chartervirksomhet, du hadde ett nederlandsk ektepar på bryllupsreise som vi hadde møtt oppe i Buenos Aires, hvis mannen snakket om alt og ingenting i ett sett og klarte aldri å si mer enn to sammenhengende setninger om samme emne før han byttet til noe annet. De skulle seile non-stop til Autralia via Kapp Det Gode Håp, men autopiloten hadde streika og de måtte vende bauen mot Argentina igjen etter 10 dagers seilas gjennom "The Roaring Forties".

En annen franskmann lå også rett rundt svingen i en annen beistlig, gigantisk stålbåt. Han skrøt støtt og stadig om alle "girlfriendsa" han hadde hatt. "2 weeks I got new girlfriend. Then I sail with her for som weeks, I get tired of her, then I get new girlfriend. You know? Girlfriend this, girl friend that... bla....bla...blaaah....", stammet han i vei på fransk/spangelsk i det uendelige mens jeg prøvde høflig å kvele en kommende gjesp. Nå han hadde funnet seg en "new girlfriend", sikkert gjennom ett eskortebyrå denne gangen som alle andre, og han spradet rundt med henne støtt og stadig for å vise verden at han fortsatt hadde draget. Vi lo godt da denne nye "girlfrienden" lignet mer på en boyfriend enn noen girlfirend, og begynte å lure på om han hadde blitt lurt av eskortebyrået. Han følte seg visst litt bedre enn alle andre til sammen, så de dagene vi tok med "girlfriends" til Ragnarok fikk vi til alles fordel jekket han ned noen hakk. Da han så at våre "girlfriends" var både yngre og penere enn hanses, syntes han at det gått for langt og han ble en smule furt for han hilste ikke på oss som før lenger og sendte stygge blikk mot båten vår.



Flere dager gikk med før vi så noe roret. De sinnsykt varme dagene gikk med til båtmekking, mens de hete kveldene kokte bort i inntak av cerveza og andre apestreker. Nattelivet i Mar Del Plata overgås bare av de skjønne jentene som bor i byen, så på tross av at roret ikke passet enda en gang til, etter at vi hadde fått det tilbake og ferdigmalt det, led vi ingen nød. Det tok hele 23 dager å komme seg videre fra Mar Del Plata, og vi som skulle egentlig bare være der i maks 4 dager.

De dagene det blåste sønnavind bredte det seg en merkverdig stank utover havna. Stanken kan best beskrives som en blanding mellom svette, raket fæsk, ostepop og slik det lukter etter at du har hatt rekefest med påfølgende nachspiel hjemme hvis du noen gang har hatt det. Det var lukten av sjøløver som tirret neseborene våre. Etterkommere av sjøløvene som for 100 år siden hadde blitt drept og jagt vekk av grådige mennesker hadde for 20 år siden så smått begynt å komme tilbake igjen til Mar Del Plata. Midt blant fiskeskip og fortøyninger kunne en telle over 200 dyr. Disse feite pattedyrene er som en sløv dumsnill løve ned hele kroppen stappet nedi en sekk slik at den mest ligner en gigantisk snegle. På varme dager gjør de ikke stort ut av seg annet enn å ligge og grynte mens den snur seg og vifter bort fluer med luffene, og morsomst av alt; de er å finne på de merkeligste steder. Noen ganger lå det ett slakt av ett dyr midt på bryggen og sperret veien, andre ganger var de å finne på en trapper ned til vannet. I blant måtte de jages vekk fordi de lå i veien for eksempelsvis når folk skulle ta opp båtene sine av vannet.

Sjolovene fikk noian og hoppa alle som en ut i vannet da det kom en feit amerikaner og plaga dem.


Det eneste jeg ikke likte med Mar Del Plata var alle de "obligatoriske" eller rettere sagt "Olegatoriske" restaurantbesøkene våre. Ole, som aldri hadde tatt i en stekespade før og ikke viste forskjellen på krydder og oppvaskspulver måtte bare spise på restaurant hver dag, og da helst på en fin restaurant og helst da også indrefilet med rødvin til. Heldigvis var ikke jeg vanskelig å be, for på restaurantene rundt om kring i Mar Del Plata krydde det av søte servitriser og latterlig billig øl. Best av alt var den colombianske restauranten Bodegon, der samtlige servitriser så fagre og vakre og alt var så himmelsk godt å spise at jeg begynte å lure på om alt det negative jeg hadde hørt om Colombia bare var oppspinn og røverhistorier oppdiktet av colombianske karer som vil ha alle sine smekre jungelkvinner og møre biffer for seg selv.

En annen sak med damene i Sør-Amerika er at når en viss alder (ca. 15) så blir de gravide og føder en unge. Da denne ungen er ferdig vaska og navlestrengen kappa, setter de den nyfødte oftest på høyre hofte. Smokk! Der sitter den og slipper ikke taket før den er nesten 2 år gammel. Ca 9 mnd. etterpå førstemann kom, kommer storken jaggumeg med enda en rakker som gjennomgår samme prosses før den settes på motsatt hofte. Magen begynner å vokse en gang til, og første mann som kom klarer etterhvert å gå for egen maskin, slik at høyre hofte igjen er klar for 3. mann, og slik fortsetter det i det uendelige og uendelige til man går og snubler i småunger og meterhøye 15 åringer med teit svære mager hvor enn man prøver å sette beina i Sør-Amerika.

Etter vellykka julefeiring og en ikke fult så vellykka nyttårsaften med flere smell og raketter enn i hele Bagdad og omegn til sammen, fikk vi endelig en varm januardag heist seil igjen og satte kursen sørover mot Puerto Madryn hvor vi skulle se om vi fant noen sørlige retthvaler (feite jævler som veier oppimot 90 tonn) vi kunne plaske med litt rundt i vannet med. Seilasen skulle ta 3 dager...

Hva som egentlig skjedde med Jørgen i Brasil, Uruguay og litt i Argentina

05.11.06 - 12.12.06

(Denne oppdateringen er gjort fra en internettkafe i Santa Cruz, en bitteliten by med 3000 innbygere og det er umulig aa faa lasta opp noen bilder da internettkoblingen klikker stoett og stadig. Det kommer bilder etterhvert!)

Jeg ankom i Brasil kl 20:00 på kvelden den 5. november. Neste fly gikk kl 21:30 og jeg måtte være innsjekket før 21:00. Som alt mulig annet i Sør-Amerika tok også bagasjen uendelig lang tid før den ble kasta på det skitne rullebåndet av slappe stuere med sneipen i kjeften og lua på snei. Og når jeg endelig blant alt kaoset skulle sjekke inn 21:05 var det for sent. Faen heller, over til plan B. Jeg bærte 40 kilos bagasje til taxiene og tok en halv times taxi inn til bussholdeplassen Sao Paulo, hvor jeg fikk ordna billett på en nattbuss som gikk 3 timer senere. Mens jeg satt og venta på nattbussen var det flere bandittsvin som satt å sikla på all den digge norske baggasjen min. I Sao Paulo kryr det av slike jævler og stajonsvaktene stressa frem og tilbake for å lete etter småtyver hele tiden. Jeg kom meg etter 3 timers venting på riktig buss og nådde fram til Florianopolis neste dag kl 11:00 og tok taxi til havna der Ragnarok skulle ligge, og endelig etter mye frem og tilbake fikk jeg kontaktet Claus slik at han fikk henta meg med jolla slik at jeg var ombord rundt sånn kl. 13:00.

I Soer-Amerika er det ingen som har kontroll paa noe som helst. Bare se hvordan disse baatene er fortoeyd... Klynga sammen som om de skulle vaert en klase med gammelt skrot.


Førsteinntrykket av Rangarok var at skuta var for en luksusyatch å regne for en fyr som var vant til å seile i en 26 fots drittbalje. Her var det mer enn nok plass og tilogmed kjøleskap og ovn ombord. En innvendig dass fantes også, men var såpass lekk at den egentlig er mer til ugagn enn fulle rånere. Det fantes nesten ikke fukt inne i båten og ting som er liggende blir ikke soppbefengt som gammelt syltetøy har for uvane å bli, noe som var mer vanlig ombord i Villmann på alt fra sokker til iPodutstyr.

Etter en uke med "bli-kjent-kvelder", båtmekking og mesking av billig kjøtt kunne Ragnarok, den 13. november, legge ut fra kai for første gang på 10 måneder. Vi hadde 5 dagers hard seilas med kurs for Uruguay forran oss. Nettene skulle utvikle seg til å bli værre og værre for hver eneste natt som gikk, og da vi allerede 2. natta hadde bølger så svære at Elin etter mye skriking og hyling nektet å stå til rors (jeg har ikke sett noen være så redd siden en kamerat av meg trodde at tyske tollere skulle lete etter dop på han der sola aldri skinner), måtte jeg og Claus dele på rorvaktene de neste 2 nettene. De foregikk ved at man sto rorvakt til man var så stup trøtt at man så mer enn dobbelt, og så overtok neste mann. Frivakten sov utslitt ute i cockpitten i piskende regn blant frådene bølger, og ble purret opp til ny rorvakt allerede etter alt fra en halv time til kanskje to, ettersom hvor trøtte vi var.

Surfebeachen i La Paloma
Siste natten ble vi vekket tidlig på morgenen av en storm som var i anmarsj. Jeg og Claus holdt oss begge våkene og forberedte oss på det værste, mens Elin som hadde stått vakt de 4 foregående timene hoppet i soveposen. Stormen kom som stormer gjør, og dro med seg lyn og torden og regn og drit, mens det ulte værre en forslåtte hunder i masta. De altfor store bølgene uteble, og etter noen timer kunne vi la uruguanske sjøløver og tilogmed en hval komme og ønsket oss velkomne til dette rare, lille landet.

Havnen vi hadde sett oss ut på kartet lå i surfeparadiset La Paloma. Vi kom utenom sesongen så det meste var stengt og hele plassen kunne forveksles med en spøkelsesby av den tropiske sorten. Prisene på mat i byen var kjipe og det lå sjøløvekadavere på stranden. Havnen vi var i hadde dusjer som lett kunne forveksles med med "dusjene" i Auswitch og fiskebåtene som lå til kais var så vidt tette nok til at de kunne flyte. Hår i maten var mer anminnelig enn klager på Nilleprodukter og pubene minst like folketomme som tribunene på Stabekkamper. En skulle tro att alt dette gjorde møtet med Uruguay til en kjip og lite minneverdig opplevelse, men det var faktisk det helt motsatte. Vi storkoste oss i La Paloma og Montevideo likeså. Montevideo, som er hovedstaden i Uruguay kan best beskrives som en storby som ikke virker som en storby. Folk er hyggelige og stemningen avslappet med hestekjærrer i gata og folk er ikke fremmede for å bli med på ett par kalde øl under en palme.


Billig øl og fyllepølse midt ute i bushen utafor La Paloma får 31åringer til å føle seg som om de er 3åringer


Siste stopp vi hadde i Uruguay (La Colonia) hadde vi skyhøye forhåpninger for for vi hadde blitt fortalt at man kunne handle skattefritt og mye utstyr skulle skaffes til båten. Vi plukket opp ett stykk nytt mannskap, Ole Magnus Tønsberg het den nye fokkeslasken, førstereisgutt som hadde lite seilererfaring, men vært rundtomkring i den vide verden det hadde han. Han var isbreforsker og en vaskekte isbreforsker kan en ikke kalle seg isbreforsker før han har vært i selveste Antarktis der 90% av alt ferskvann på jorden befinner seg. La Colonia ellers sugde værre og havnefolk forventet tips og smil for bare den minste ting, og det krydde av amerikanske "dudes" og andre rike kjipinger med altfor mye spenn. Så fort Ole Magnus var ombord seilte vi mot Argentinas hovedstad Buenos Aires uten å betale noe som helst i havneavgift eller å ha utsjekket fra La Colonia og Uruguay.

Isbreforskeren Ole Magnus

Buenos Aires bestod av båtmekking, store kvanta med billig øl, ett håpløst luftelukeprosjekt som tok sinnsykt med tid, båtmekking, nattklubbesøk, forjævlig skittent havnevann, og annet byliv. I 3 uker var vi i Buenos Aires før vi endelig klarte å kave oss videre.

Kastevindene i Sør-Amerika, pamperos på lokaltunge og videredøpt til Pampers av oss, er noe helt for seg selv. Som lyn fra klar himmel kan vinden gå fra lett bris til full orkan på under 5 minutter, seil må reves og boksershortser reddes før det er fare for at alt, inkludert undertegnede flyr på sjøen. Var det grunt nok der vi seilte var det fare for at pampersen feide bort alt som var av vann under kjølen og en kunne lett sette seg fast i en sandbanke. Dette skjedde en gang en sen kveld vi var på vei mot Buenos Aires og vi satt fast i 4 timer før vi klarte å rikke oss igjen. For å illustrere hvor heftig disse pampersene kan bli kan jeg fortelle at masten til en svær 40 fots seilbåt knakk tvert av og smelte ned i nabobåtene ved siden av. 70 knops, dvs 130 km/t med vind (orkan) er ikke til å kødde med.

Ellers i Buenos Aires kunne vi se med egne øyne at liv er utrolig hardført. Havnevannet var utrolig skittent, og tyktflytende nok til å dyrke ris i. Rundt omkring fløt det søppel en ikke ville trodd fantes, flytende kondomer var mer tallrike en brennmaneter på sørlandskysten, og vannet stinka værre enn norsk petroliumsvirksomhet. På tross av dette levde det vesener i vannet! I skumringen svømmende blant tyggispapir og søppelposer beitet svære mullefisker i vannskorpen og iblant kunne en være så heldig å få en halvmeterstor skillpadde på besøk ved siden av båten. Fuglene kvitret og koste seg og enset ikke en gang den menneskelig søpla som oversvømte hele byen.

Mygg og søppel-eldoradoet Yatch Club Argentino, Buenos Aires

Under den 3 døgns lange seilasen fra Buenos Aires skjedde det noe som absolutt ikke skal skje når du er ute å seiler. Vi lå 18 nautiske mil unna målet, Mar Del Plata, da roret ikke gadd mer og knakk i to. En kuling hadde gitt oss medvind og medstrøm og vi suste mot målet med 9 knops fart. Roret var vanskelig å få styr på, jibbing skjedde litt for ofte og kombinert med ett 29 år gammelt halvråttent, rustent rorryggrad, skulle det ikke mer enn 2 meters bølger til før det hadde fått nok.

Helidgvis hadde vi vinden i ryggen og bølgene med oss, så vi klarte å styre oss inn til Mar Del Plata ved hjelp av improvisert ror bestående av ett langt tau hengende bak båten for stabilitet og flittig manuelt bruk av vindroret. I Mar del Plata skulle det ta maks en uke, helst fire dager å fikse vindroret før vi skulle komme oss av gårde igjen.