Villmannen som ble Serriøs

26.08.2006 - 10.09.2006

Jeg og Fredrik seilte videre mot Le Havre der Erlend skulle mønstre på igjen. Å si at vinden førte oss videre vil bli helt feil da vi konstant hadde den rett i trynet. Faktisk kunne vi styre skuta etter Windexen. Uansett hvilken kurs vi skulle holde kunne vi ta oss i fanden på at Windexen pekte akkurat på havna vi skulle ligge neste kveld. Erlend mønstret på igjen og vi klødde etter å komme oss videre til varmere strøk. Det regnet og temperaturen holdt rundt 12-15 grader. Havneavgiftene gravde dypt i skipskassa og naturhavner var enda færre enn bra sanger på Mtv. Da vi endelig klarte å trosse mye drittvær og komme oss til Sark (en ganske så frodig engelsk øy mellom Frankrike og England) steg stemingen da vi kunne konstantere at det krydde av naturhavner på denne grønne perlen av en øy. Vi la oss like godt på en morring for natten da vi så flere seilere som hadde gjort det samme. Neste morgen oppdaget vi at forbannelsen som var den engelske kanal, selvfølgelig ikke var ferdig med oss. Vi ble nemlig til vår forskrekkelse vekket av en engelsk fyr som krevde penger for nattens opphold. 20 euro eller 12 pund forlangte han. "Galskap!" sa vi. "Betaler dere med euro eller pund?" sa han. Vi betalte motvillig og fikk ett enda større ønske om å komme oss vekk fra denne uvinnelig møkkakanalen. Vi satte kursen sørover og siktet på Treguier. Vi seilte fort og farlig i 6 knops fart i liten vestlig kuling. Bølgene var krappe og Fredrik mente skuta vanskelig å kontrollere, men vi var fornøyde med fremdriften. Såpass fornøyde var vi at vi rett og slett unnværte å ta ut posisjonen i ny og ned og før vi visste ord av det hadde vi havnet laaangt sørøst for Treguier. Heldigvis hadde vi flaks i uflaks og med å holde samme kurs ville vi utpå kveldingen ende opp i en ganske så sweet naturhavn hvor vi også lå for natten.

Neste dag da vi våknet kjørte vi båten lenger inn mot land og la henne på en bøye rett utenfor en idyllisk sandstrand. Vi rodde superjolla vår "Botten Anna" inn for å få kjenne litt land under føttene igjen. Etter noen timer da vi kom tilbake kunne vi ikke med det første se båten vår. Det eneste vi så var alle båtene som hadde blitt tatt av tidevannet og strødd rundt på strand som om ett kjempebarn hadde løpt fra alle lekene sine. Blant de strødde lekene var jo ikke vår båt for vi var såpass lure at vi hadde lagt båten så langt ute fra land at det var helt på grensen til hvor langt vi kunne padle inn til stranda for å ungå tievannsproblemer. Men der tok vi selvfølgelig feil, Til vårt fortvilese lå Villmann oppe på stranda og en gjeng småunger var frekke nok til å brukte masta vår som vollyballnett! Heldigvis lå det en ganske så innbydene strandbar rett ved siden av,så etter at vi hadde sjekket at båten var like hel traska vi bort og bestilte 3 duggfriske. Det tok 6 timer før vannet var høyt nok så vi drakk en god del.

Villmann på grunn

Da vi noen dager senere hadde ankommet L'Aber Wrach dunket det en E-mail ned i postkassen til Erlend. Den var fra en fyr som het Claus. Han seilte også rundt omkring i den vide verden, hadde det store pågangsmotet som ofte kommer med små båter og fortalte at båten hans som nå lå nede i Brasil skulle seiles rundt det sagnomsuste Kapp Horn og ned til Anarktis. Å gjennomføre en seilas rundt Verdens ende og over til den eventyrlige isverdenen Antarktis i en liten seilbåt har for meg vært den store drømmen og det ultimate eventyret en kan begi seg ut på. Og det ville være ren russisk revolver å prøve seg på det med Villmann. Sjøegenskapene er rett og slett ikke gode nok. Misunnelsen bredte seg i kroppen og det ble igjen vanskelig å sitte stille når jeg tenkte på Antarktis, slik en får når en sitter og drømmer. Jeg tenkte at det hadde vært mulig å først seile Villmann over Atlanteren og så drive med litt koseseiling til Antarktis ombord Ragnarok, som båten til Claus het. Eventyrlysten og lengselen etter en magisk isete tilværelse begynte å bre seg i hele kroppen. Det tok ikke lange tiden før jeg bestemte meg for å sende en mail tilbake til Claus og spørre om han hadde en ledig bikkeplass over den beryktede og stormfulle Drakepassasjen.

Clausemann, Kaptein på Ragnarok. Plukk han på nesen for å komme til siden hans.

Passe oppgitte over det franske utelivet ankom vi etter to dagers seilas Brest. Vi skulle feire at vi var ferdige med den engelske kanal og kjøpte inn øl, vin og mat og satte igang med ett måltid så lekkert at hvis en ikke hadde sett det bli gjort med egne øyne hadde en nektet for at det hadde blitt kokkelert i ett ganske slitent og lite småbåtpentry. Maten og ølen gikk ned på høykant og vi merket når klokken nærmet seg elleve, til vår forbauselse, at det var fult av liv inne på havneklubben. Vi hadde ikke drukket ordentlig fra oss siden Smøgen, så strupene våre var mer enn altfor tørste. Vi drakk enda mer og mer en det blir vanskelig å huske og det lille vi husker gjør seg ikke på papir, men morro var det. Folk fra Bretagne (de sier at de ikke er franske men Bretonske) drikker øl fra halvliters og litersglass slik øl skal drikkes og ikke fra små puslete 2 dl glass slik franskmenn har for uvane å drikke øl fra. Med andre ord dette er folk det er gøy å være på besøk hos. Hos dem vi var på nachspiel hos hadde de ikke mindre enn 20 forskjellige typer rom og minst 50 andre flasker med sprit i alle tenkelige former og farger. Og for å gjenta meg selv: Vi drakk enda mer og mer en det blir vanskelig å huske og det lille vi husker gjør seg ikke på papir, men morro var det.

Fredrik til rors

Jeg hadde fått svar fra Claus. Han var overrasket og glad for at jeg ville bli med han, selvom hanhelt ikke skjønte hvorfor når jeg hadde egen båt. Jeg fortalte litt om at jeg hadde vært på både isbjørn og grønnlandshvalekspedisjon oppe i Arktis, og påmønstringen av meg på hans skute hørtes ut som honning i hans ører kunne han fortellle. Det eneste problemet var at når en i november/desember seiler over Atlanteren, er det også den beste perioden for å seile rundt Kapp Horn. Jeg rådspurte meg med de andre villmennene og Fredrik fortalte at han egentlig hadde bestemt seg for å ikke seile over Atlanteren ombord Villmann. En Atlanterhavsseila måtte gjøres ombord en større og ikke minst mer sjødyktig båt mente han. Badekaret vårt som han kalte Villmann, var altfor lekk og baljete. Bikka hans hadde gang på gang blitt våtere enn en svett Macernburger og nå når han hadde gått møkk lei av å måtte tørke madrassen sin etter hver eneste bidige seilas flyttet han inn i forpiggen til Erlend, og måtte sove med alt tøyet til Erlend dinglene med bare ett par centimeters klaring rett over trynet. Skulle han snu seg mens han var i bikka, måtte han snu seg som om han oppholdt seg i en skyttergrav. Heldigvis bød ikke dette på store problemer av King Kong sorten, for Fredrik hadde før tjenestegjort som jeger i hæren og var godt vant med lav klaring. Ting ombord en 26 fots seilbåt var rett og slett ikke slik han hadde sett for seg at de skulle være. Erlend derimot vår lett med å seile over Atlanteren, bare vi ble tre stykker. 12 timer i døgnet med rorvakt når en konstant må sitte på roret, og dette i minst 3 uker blir i det meste laget. Skulle vi over Atlanteren var det også altfor stor fare for at vi endte opp i Karibien. Dette kom for min del til å bli en gedigen skuffelse, da jeg alltid lengtet mot mer ugjestmilde og folketomme strøk. Jeg bestemte meg endelig samme dag som Steve Irwin (krokodillejeger og barndomshelt) dro til åndeverdenen, å seile ombord Ragnarok til Antarktis.

Pingviner er ganske tøffe. De gjør seg ikke bare i stekepanna slik som de fleste andre fugler, men også på bilder.

Etter å ha avvist kjærlighetssyke franske frøkener som oppsøkte båten dagen der på, sendt mail tilbake til Claus for å fortelle at jeg ble med til Antarktis, fylt gass, stjelt planker for å lage krabbeteine og ikke minst omdøpt skuta vår til Serriøs, seilte vi ut i store, skumle Biscaya. Til å begynne med gikk det lettere enn en anorektiker, men tidlig på morgenen etter første natta blåste det opp. Det var ikke det at det blåste opp så innmari mye, men det faktum at båten ble våtere og våtere innvendig og med den sjøen vi hadde gikk det ikke opp bare for Fredrik, men også for Jørgen og Erlend at den genuine badekarfølelsen en fikk av å sitte på roret gjorde det utrolig slitsomt å seile. Og når båten slo mot hver eneste bølge og farten stoppet opp med flere knop bare bølgene var litt over 2 meter, sa det egentlig seg selv at Serriøs hadde det best hjemme i ett baseng, og ikke på jordomseiling.

Etter mye om og men og juging og diskutering under rorvaktene om hva som skulle gjøres videre i Villmannsekspedisjonen, begynte Fredrik og Erlend å leke med mulighetene for å backpacke i Sør-Amerika og leve som cowboyer på hesteryggen med skinnboots og hestetynere på hælene. Tankene deres begynte også å svirre rundt mulighetene for å gå til innkjøp av et landkrabbefartøy, enten en tandemmotorsykkel eller en liten bil. Men hvis de skulle komme seg over til ett annet kontinent skulle det ikke jukses ved hjelp av fly, men det å hyre på en annen båt, enten med seil eller med containere og motor, virket mest fristende. Dette, sammen med Jørgens planer om å seile rundt Hornet med krydder, som i gamledager, ombord Ragnarok avhenget av at vi fikk bevart skuta for vinteren nede i Middelhavet. Å bestemme seg for å plassere skuta oppe på land, er som å innse at ungen sin ikke er som andre unger og sende han på spesialskole. Vi likte fortsatt båten vår, men visste vel egentlig innerst inne at å seile mot krappe bølger forfra med Serriøs er som å prøve å banke Steven Segal, det går bare ikke. Vi tok den tunge avgjørelsen om å legge Serriøs opp i tørrdokk ett sted i Middelhavet. Men først måtte vi komme oss dit.

Fransk storm

10.08.2006 - 28.08.2006

Den engelske kanal er ett ganske dølt sted spør du meg (Jørgen). Her er det grått, trist og det regner så og si hele tiden. Sikten i vannet er lik null og den hyggelige imøtekommenheten en har hos tyskere og nederlendere er byttet ut med fjonge franskmenn som har lite til overs for 3 karer fra Norge i en, i deres øyne, altfor liten og skabbete seilbåt. Dyreliv skal en se langt etter og nattelivet på utestedene etter klokken 10 er så godt som fraværende. I tillegg stinker Boulogne (stor fransk havneby i Doverstredet) av død og fordervelse når det er lavvann og en skulle ikke være forrundret hvis en blir dratt under brygga av ett eller annet illeluktende sjømonster når en labber rundt på brygga halvfull ved midnatt. Det virker som om franskmenn viser liten respekt for miljøet (selvom de er stoltere av søppelsortering en gjennomsnittsnordmannen). Her nede kaster de alt de ikke liker i vannet, inkludert naboer, svigermødre etc, så dette kan fort sette en stopper for våre planer om å seile gjenneom Bordauxkanalen og ta en aldri så liten snarvei til Middelhavet. Bordauxkanalen er faktisk visse steder fylt til randen med gamle vaksemaskiner, søppelbøtter og annen drit, og selvom de franske myndighetene har gravd kanalen over 2 meter dyp over det hele kan fort en grunnstøting mot gamle, godt brukte brunevarer sette en kjapp stopper for ekspedisjonen.

Hvis ikke det skulle være nok fant liksågodt "Les francais dieus de temps" på å slenge en storm i trynet på oss da vi ankom landet deres. Vi seilte fra Belgia i god tro med sol og vind i ryggen, men det skulle vise seg at vi ble lurt av den belgiske værmeldingen. Sakte men sikkert utover dagen begynte det å blåse mer og mer opp. På VHF-radioen bablet en eller annen fransk skreppe noe om "Securite, Securite, Securite", men siden franskkunnskapene mine stinker mer en bryggene i Boulogne ved lavvann, var vel det det eneste vi skjønte av sendingen.Vi fortsatte å seile sørover og når det hadde blåst opp som værst skjønte vi begge (Jørgen & Erlend) at det var altfor sent å snu. Vi måtte bare fortsette mot landet der de fråtser i snegler og froskelår.

Det som forbauset Erlend mye var ikke det faktum at det blåste bikkjer og katter, faktisk hele dyrebutikker i øyeblikk, men det fantes nesten ikke bølger. Havet var urolig og oppspilt, men samtidig også flatt som en dårlig episode Hotel Cæsar. Jeg ante ugler i mosen, og etter kanskje en halv time begynte bølgene å vokse og tårne seg opp rundt båten mens de kastet lange armer med sjøsprøyt inn i cockpiten. Erlend satt på roret og kjente at regnet som nå hadde kommet, begynte å pisket hardt i trynet. Det var vanskelig å holde øynene åpne og havet hadde røvet solbrillene mine 2 dager tidligere, så jeg holdt meg bak sprayhooden. Jeg trengte hyppige besøk ned under le for å sjekke vår posisjon på pc'en og at vi ikke hadde kurs mot en av de mange grunne sandbankene i området. Etter ett par timers stormseilas med masende franske fruer på VHF'en bestemte vi oss for å ta sjansen og kutte over en liten strekning som var farlig grunn. Så farlig grunn faktisk at en samtale med Aylar umiddelbart ville virke dypere. Vi var midt mellom høyvann og lavvann, så bølgehøyden kunne fort føre til at vi ble most mot sandbanker skulle vi komme litt ut av kurs, men siden Doverfergene også ville inn til havn i Calais, og de viker ikke for små ekspedisjonsfartøyer, ville vi kutte distansen til en trygg havn med det dobbelte hvis vi tok en snarvei, så vi gjorde nettopp det.

Å snu en 26 fots seilbåt med mer en ett par titalls grader når en har utpåliggende ror og det i tillegg hersker liten storm er ingen lett sak. Utrolig nok klarte vi å ta å legge en breifeit u-sving og gjennomføre snarveien vår uten større problemer. Nå var det ikke lang igjen til det vi trodde skulle bli en trygg havn uten bølger!

Rett før vi skulle inn bak moloen i Calais kom det nok en ferge. Heldigvis var vaktsjefen på ferja så kul at han stoppet det store ferjebeistet og ventet på at vi kunne komme oss unna bølgene bak moloen. Problemet var bare at bølgene gikk rett inn i moloen akkurat der den åpnet seg og Villmann oppførte seg som et badekar og var vanskelig å kontrollere. I tillegg hadde vi ikke innseilingskart (vi pleier bare å holde utkikk etter seilbåtmaster og sette kursen dit) og vi kunne derfor fort ende opp ved en fergebrygge om vi ikke passet på. Sikten var så dårlig og at vi ikke så noen master, så vi satte liksågodt kursen for det stedet som virket lunest.

Vi hadde så vidt kommet rundt en sving på en brygge da vi ble møtt av masse bøyer og en bro. Noen dager før hadde en nederlandsk frue fortalt meg om at en ofte måtte legge seg på bøyer utenfor franske havner om en kom for sent og brovakten hadde gått hjem for dagen, slik at han ikke fikk åpnet broen. Der hvor bøyene lå var det ikke rent lite bølger, og da klokka var godt over ni på kvelden, kunne se langt etter den trygge havnen vi hadde gledet oss til. Det var bare å få opp fortøyningstauet og finne seg en bøye. Vi var redde for at Villmann kunne sette seg på grunn ved lavvann og måtte derfor ta en bøye som lå litt langt ute. Hvis du trodde det er vanskelig å tre en tråd gjennom en synål bør du prøve å tre ett fortøyningstau gjennom et 10 cm bredt hull på en bøye når det er storm og en har bølger fra alle kanter. Vi trengte hele 3 forsøk bare på å få tak i bøyen og da vi endelig fikk tak på den var det ikke akkurat lett å få bindt tauet fast til båten, men vi fikk det endelig til ved å slenge tre tau over pullpitten frem og tilbake mellom hullet til bøyen og feste hver ende til båten.

Å bli vekket av stiv kuling er 1000 ganger kulere enn å bli vekket av en hvilkensomhelst svett vekkerklokke.

Da vi kom under le igjen så vi at båten innvendig rett og slett ikke så ut. Å tråkke uten å tråkke på noe som det ikke tøyt vann ut av når det ble tråkket på gikk ikke ann i det hele tatt, så cockpiten ble fylt opp med våte klær, mat og annet utstyr. For første gang så ikke båten bomba ut bare innvendig, men utvendig minte den også om en slagmark. De små lekasjene vi hadde hatt noen få dråper rennende fra før oppførte seg nå som små fosser og samtlige madrasser og soveposer var kliss våte. Det ulte og knakte ikke bare i masten men i hele båten og lyden som pullpiten ga fra seg var værre enn ett kor med kjærlighetssyke hannkatter. Vi lagde oss litt kakao for å få varmen i kroppen og galgehumoren satt farlig løst. Etterhvert gikk vi tilbake til våre respektive bikker for å prøve å få litt søvn noe som skulle være vanskelig. Når det høres ut som om båten blir slått på med en sekk med steiner hvert 30. sekund vrir noe i magen seg enda mer for hver knaking man hører. Lydene ble bare værre og værre.

Vi trengte hyppige turer med hode ut av luka for å sjekke om vi fortsatt satt fast for å få roen nok i kroppen og kanskje få litt søvn. Den første timen på bøya sjekket vi aldri selve fortøyningen, noe vi aldeles burde ha gjort. Etter en times bøyerodeo tok Erlend en titt på fortøyningene som lå over pullpiten der det knaket som værst. Stormen hadde bøyd pulpitten helt på skjeiva så den sto ut til styrbordside, lanternen var knekt og støtten pullpiten var sveiset fast til, og den er av 10x15x1 cm massivt stål, var løsnet i sveisefestet og samtidig bøyd til det ubrukelige. Da pulpitten var løsnet helt forran fra stålplaten, men satt fortsatt fast på fire bakfester og i rekkewaierene, fungerte den nå som en stor fjæring for fortøyningene, så på tross av ødelagt pullpit med stadig værre lydeffekter, krøp vi ned i hver vår nå halvtørre sovepose med god nok tiltro til den provisoriske fjæra til å klare å få ett par timers søvn når klokken nærmet seg seks neste morgen.

Neste morgen da vinden hatt løyet, åpnet de opp broen for oss og vi la oss til kai utenpå en engelsk kar med en 40 fots seilbåt. Han var en hyggelig type som satt og sippet rødvin og hadde en fin seilfilosofi: Uansett hvor stor og flott båten din er når den er i havn, så føles den aldri så liten og ubetydelig når den er utpå det store havet. Han fortalte oss att han hadde seilt ARC og advarte oss mot Bordauxkanalen pga. alle brunvarene den var fylt opp med. Resten av dagen gikk til å rydde opp og tørke ting når været tillot det. Vi oppdaget også at "autopiloten" (en pinne vi kan feste roret med) hadde begynt å sprekke opp.

Dagen etter dro Erlend hjem og Jørgen ble alene i båten. Neste dag kom Fredrik ned og foruten en pæreskinke fra Gilde og bøker om polarhelter, hadde han med seg Øyvinn på slep. Øyvinn skulle bli til fredag og var ute etter å lage leven og liv med vodkaflasken han hadde med.

Etter en ganske fuktig aften i Calais våknet vi opp med dundrene hodepine og uttørka struper. Båten var helt bomba etter gårsdagen fors og nachspiel og å få ting på stell om bord hadde ikke høyeste prioritet. Vi var enige om at det eneste vi klarte å gjøre var å ligge stille i bikka så vi skrudde på pc'en og så på Simpsons. Etter ca 4 episoder satirisk tegneserie banket det på skroget. Jørgen tittet ut og fikk øye på en sint havnemester og 4 tollere. Havnemesteren hadde ikke sett noen penger til havneavgift registert på båten vår og hadde fatt med seg noen tollere for å ta en titt i hva som foregikk i den lille seilskuta. De spurte om hvor vi hadde vært, hvor vi skulle, sjekket passene våre og ville inn i båten og grave for å se om de fant noen ulumskheter. Ingen av dem kunne engelsk så Jørgen måtte med hjelp av dårlig franskengelsk forklare og fortelle om oss og båten. Tollerene virket meget skeptiske helt til de fant legebøkene til Erlend. Da ble de sinnsykt stolte og spurte om vi var legestudenter. Jørgen sa at Erlend, som var hjemme i Norge en ukes tid, var legestudent og tonen ble en helt annen. Nå var det ikke lenger så viktig å gå gjennom hele båten og det tok ikke lang tid før tollerne var ferdig med arbeidet sitt. De ønsket oss god tur videre og dro igjen ganske raskt.