I farlige farvann

Begynnelsen av mars til midten av april

Storm i Magellanstredet

Vi hadde mang en gang blitt advart mot seilasen vi bega oss ut på den 3. mars. Sørvest-Atlanteren er noe av det mest kødne havområdet i hele verden og det manglet ikke på formaninger at vi kanskje burde snu? Eller hvorfor ikke kjøpe en større båt? Nordmannen Geir Bøen ombord ett av Røkkes gigantiske trålere hadde sett kameraten sin ramle overbord under fiske like ved Kapp Horn. Gigantiske albatrosser og petreller hadde gått til angrep mot de delene av kroppen hans som stakk over vannet i de enorme bølgene. Bare ett mirakel og godt sjømannskap gjorde at han overlevde. I 2006 hadde en franskmann fått knekt båten sin i 2 som en råtten kvist like utenfor Santa Cruz og det eneste Prefecturaen fant var ymse deler av skroget hans. Franskmannen selv hadde blitt fortapt i dypet. Vi bestemte oss for å ikke være for kjepphøye og fulgte pilotbokens råd om å "hugge" kysten nedover mot Le Mairestredet. Vi ville seile så nærme land som overhodet mulig. Når det blåste opp fra sørvest, noe det garantert kom til å gjøre, kunne vi derfor gjemme oss bak en le kyst.


Første døgnet av seilasen gikk glatt. Lite vind og havblikk førte til at vi gikk en del for motor. Diselstanken under dekk i båten når motoren gikk var så og si uutholdelig og langt ut over det som var ansvarlig etter norsk standard. Vi ga faen, vi var i Sør-Amerika. Vi delte på å sove i forpiggen i båten hvor en kunne lukke døren inn til resten av båten slik at osen ble holdt ute. Iblant sov vi også over dekk.

Motoren lagde såpass mye eksos inne i båten at iblant var det best å sove på dekk (foto: Claus Ulrik Jensen)

Etter omlag 2 døgn til havs ankom vi munningen av selveste Maggelanstredet. Vi hadde det en kan kalle godvind og mye seil oppe. Etter 3 timers seilas hadde vi krysset halve stredet. Det var selvfølgelig midt ute der begynte å blåse opp. Genoaen ble tatt ned. Det begynte å blåse mer og hele storseilet måtte reves. Bølgene begynte å få sine karakteristiske avlange form de gjør når det blåser jævla mye. Vi hadde bølgene rett imot der vi skulle. Det var nyttes løst å prøve å seile imot. Vi snudde båten og lenset med bare riggen. Med 7 knops fart ble vi brutalt dyttet feil vei. Når vi kom til nordkysten av Maggelanstredet igjen kasta vi ut drivankere og det reduserte båtens fart til 2 knop. Vi fikk heist litt fokke og la oss bi. Annet kunne vi ikke gjøre.

I ett døgn lå vi slik. Hele døgnet fortonet seg i en mørk drømmeverden jeg ikke kunne konstantere om var virkelig eller ei. Regnbyge på regnbyge vekslet med mammutbølge på mammutbølge om å skylle over båten. Fantasier om enda mer prehistoriske bølger enn det jeg hadde sett før blokkerte så vidt sjøsyken ute av kroppen. Hvor lenge kom vi til å ligge slik? Hvor langt til havs ville vi bli blåst? Kom vi i det hele tatt til å se land igjen? Jeg våknet av en uliderlig tørste og tittet opp av forluka under alt kaoset da en dinosaurbølge skylte over båten og inn i luka og gjorde madrassene i forpiggen enda mer våte enn de før var. Jeg snublet meg til cockpiten for å ta en titt på vindmåleren. Den sto konstant på 50 knop, og forsøkte gang på gang å hoppe over 60 knop og truet med å knuse glasset. Claus var såpass utsatt av sjøsyke at han nesten ikke kunne snakke. Han hadde på få sekunder spydd opp igjen den maten jeg hadde gitt han like etter at stormen hadde startet. Stormpasta slår alltid feil. Den kommer i retur. Sjøen rundt oss var i større kaos enn julestria på Sandvika Storsenter, men Ragnarok kjempet fortsatt standhaftig og alene i bølgene. Jeg begynte å bli riktig så stolt over å se hva skuta kunne tåle av drittvær og forfektet mørke fantasier om havets gap og kullseilte båter og sluknet igjen i den saltvannsbetrukne forpiggen.

Etter å ha ligget bi i over ett døgn begynte så vinden å dreie nordover på kveldingen og de verste vindkastene glimtet med sitt fravær. Det var nå mulig å komme seg videre før neste storm kom. Vi satte seil og peiste på tilbake til utgangspunktet; nordkysten av Magellanstredet. Når som helt kunne en ny storm komme. Vi hadde allerede tapt 2 døgn på en storm. Tapte vi to døgn til ville det bli knapt med ferskvann og diesel ombord. Mange lasteskip og et knipe oljeplattformer holdt til ved munningen av Magellanstredet, og strøm og vind kunne gjøre det vanskelig for oss å navigere unna dem skulle vi komme for nærme. Etter en lang natts seilas og enda en hard seilas dagen derpå nådde vi endelig andre siden av Magellanstredet. Vi kunne, hvis vi ønsket, legge oss for anker i en bukt like ved. Vi droppet det. Natten sammen med mørke skyer la seg som en tykt teppe rundt oss og vi måtte navigere på fyr nedover kysten. Det var umulig med det blotte øye å bedømme hvor langt vi var fra kysten. Det flate landskapet var umulig å få øye på i tussmørket, så uten GPSen hadde vi nok blitt krabbemat begge to.

Neste dagen snek seg på og vindene hadde gitt seg. Nå ble det selvfølgelig vindstille. Enten så er det storm eller så er det stille som i en kirke. Slik er det nede ved Verdens Ende. Etter en dags seilas med litt motorbruk og mye banning og enda mer steiking over slappe seil, begynte Ildlandskapets staute fjell og frodige skog så smått å komme til syne. Og for ett syn det var. Vi kunne sitte å stirre i timesvis. Fjell og skog hadde vi ikke sett på mange måneder, bare ett goldt og utrolig monotont ørkenlandskap. Denne gleden ved å se dette magiske landskapet var som å treffe en gammel venn, eller slik en som liten så for seg opplevelsen over alle opplevelser; å få komme til selveste Julenissens verksted oppe på Nordpolen. Så bra var det.

Gjennom Le Mairestredet måtte vi være konstant på vakt da en liten kuling kunne lage enorme bølger

Vi putret nedover ildlandet og nådde utpå kveldingen endelig en liten bukt kalt Bahia Thetis like ved Le Maire Stredet. Store flokker med det som måtte være tusenvis av petreller og albatrosser satt og slappet av oppe på kelpen i dønningene og vi lot ankeret gå på 6 meters dyp. Så spratt vi opp den siste ølen ombord og lagde en forrykende god pasta, som jeg må si smakte om lag 3000 ganger bedre enn den forrige jeg lagde. Ølen sklei fort ned og vi startet på whiskeyen. Men hva med ølen vi hadde kjøpt i Brasil som vi skulle drekke sammen med pingvinene i Antarktis? Vi hadde jo en kasse øl stua bort. Claus gravde febrilsk fram kassa med flytende gull. "Faen i helvete! Hva er det som har skjedd her a!?" Ølboksene hadde rusta i stykker og all det kosteligste bryggeriet hadde rent ut i kjølsvinet. Alt som kunne reddes var kun en boks med flytende lykke. Først fortvilte vi, men siden det bare var en av den var den enda mer verdt og smakte desto bedre. Vi sov den natten som noen unger, etter å bli vugget i søvn av havets rolige dønninger. Trygt bevart i vår lune krybbe, Bahia Thetis.

Neste morgen var en stor dag. Selveste Le Mairestredet skulle krysses. Mang en seiler grøsser med tanken på dette stredet. Den kjente svenske seileren Sven Lundin beskriver det som verdens verste farvann og vi takket alt fra guder, ånder og forfedre for at det var så og si vindstille den dagen. Vi seilte under en blå himmel akkompagnert med rolige sukkerspinnskyer rundt odden av Le Maire stredet. Dønningene fra Sørishavet møtte oss. Lange dønninger lengre enn ett vondt skoleår. Mange var mist tyve meter lange. Jeg satt å tenkte på hva som måtte gjøres hvis det kom til å blåse opp. 20 meters dønninger fra sør, 20 sekundmeters vind fra vest, 8 knops strøm fra nord. Totalt kaos. Ett ragnarok rett og slett. Vi var på vakt og spanet etter de minste forandringer i skylaget, men sukkerspinnskyene våre holdt oss fortsatt med selskap. Det blåste ikke opp.

På vakt langs Ildlandskysten (foto: Claus Ulrik Jensen)

Da vi kom ut av Le Maire stredet ble vi møtt av ett enda villere landskap enn ført. Vi hadde ofte spøkt om at mennesker ikke var annet enn små maur, og vi var de gale maurene som dro på egenhånd fra tue til tue. Gedigene snøkledde fjell rev seg som om de skulle vært gigantiske haikjefter opp av havet og gjorde Ragnarok liten og ubetydelig i det store bildet, men livsviktig for oss som en liten barnål er for maur når de faller i vannet. Vi hadde en ankringsplass vi kunne hive anker i hvis vi ville, men vinden var i vår favør og ankerdrammen og senoritas lokket i Ushuaia, så vi fortsatte seilasen natten igjennom. I tillegg var vannreservene nesten tomme og underbuksene veldig skitne.

Vi tok drøssevis med bilder i Beaglekanalen


I det vi entret Beaglekanalen snek natten seg på, sikten ble dårlig og vinden dreide. Vi var praktisk talt tomme for diesel, så jeg begynte å krysse opp Beaglekanalen uten å ha annet enn dybdemåler og GPS med kartprogram på dataen å navigere etter. Det viste sikkert 100 m misvisning, men i hvilken vei? Etter at jeg hadde tatt det andre slaget oppdaget jeg at vi hadde vært få meter fra å deise rett inn i en liten øy. Øyene reiste seg grusomt raskt opp fra dypet så dybdemåleren var mer ubrukelig enn en gjennomsnittlig blond Bærumsberte med rosa pannebånd. Her gjaldt det å være på vakt. Jeg kjente blodet bruse gjennom årene da jeg på nytt begynte å nærme meg land og måtte ta ett nytt slag.

Det var såpass rolig sjø og slapp stemning at vi bakte to feite sjokoladekaker

Det skulle ikke mange slagene til før kanalen breia seg ut og det var mulig å navigere på fyrlykter. Claus overtok styringen og jeg sovna pladask i forpiggen. Det neste jeg merket var ordet "Hval!" Jeg stunta opp av luka i forpiggen "Hvor er hvalen?", "Rett over der!" svarte Claus. Alt jeg kunne se var ett par slappe krusninger i vannflaten. Hvalen kom ikke tilbake, men makan for en utsikt! Det hadde blitt morgen, vannet var blikk stille og motoren i gang. Svake skyer og en småkjølig morgendis fløt over oss. En flokk på rundt 20 delfiner galopperte mot oss. Hundrevis av fugler svermet i ett eneste mylder. Stemningen i Beaglekanalen denne kjølige marsmorgenen var uforglemmelig. Bare en slapp, monoton motordur brøt idyllen, men gjorde ikke noe i veien for at vi følte oss som nybakte millionærer der vi seilte midt oppi eventyret iblant majestetisk natur og ville dyr.

Ultima - skuta til Timo og Sandra på vei mot Puerto Williams

(foto: Claus Ulrik Jensen)

Når vi hadde putret forbi Puerto Williams kom vinden igjen og vi heiste seil. Målet vårt, Ushuaia kunne skimtes borti det fjerne. Vi seilte rett forbi tre imøtekomne seilbåter, blant dem Ultima med Timo og Sandra ombord. (Tyskerne med den knekte masta og indianerproblemer i Puerto Deseado) De fortalte at det skulle komme en fæl storm og hadde satt kursen for Puerto Williams, som er mye tryggere å ligge i skulle det blir ordentlig drittvær.

Det var sjukt rått å komme til Ushuaia selvom det var en løk av en australsk fjottnisse som fucka opp stemningen i havna
(foto: Claus Ulrik Jensen)

Endelig kom vi fram. Mange andre langseilere lå til kais og vi måtte legge oss utenpå ett par andre båter. Han ene fyren ombord en båt med navn "Spirit of Sydney" sa at vi måtte flytte oss om en times tid for da skulle han fyren vi å fortøyd utenpå ut. Greit tenkte vi, vi stikker å dusjer i mens. Etter litt var vi tilbake og Ragnarok hadde blitt flyttet til en annen båt. Han fyren ombord "Spirit of Sidney", hadde bestemt seg for at oss, de to lurvete gutta i den lille båten, de likte han ikke. Og når han måtte hjelpe til med å flytte den lurvete båten uten at eierne hjalp til hadde han fått nok.

Yatch Club AFASYN, Ushuaia, Argentina (foto: Claus Ulrik Jensen)

Morgenstemning i Beaglekanalen

De neste morgenen når jeg gikk ut av båten for å ta en titt på været var det første jeg fikk øyet på vattnissen ombord "Spirit of Sydney". Han sto der og lekte viktig mens han prøvde å holde ett kult tryne. Han klarte det ikke. "Good morning" sa jeg mens jeg hevet kaffekoppen. Han overså meg helt enten fordi han var både døv og blind og ikke fikk med seg en dritt, eller fordi han rett og slett bare var den idioten han utga seg for å være. Jeg slo heller av en prat med den tyske skipperen som hadde en grønn papegøye ombord.

Panoramabilde over Ushuaia

Noen dager senere stakk Claus opp til Buenos Aires for å møte en jente han hadde blitt kjent med der. Samme dag dukket det plutselig to tyske jenter opp på brygga og de lurte på hvor amerikaneren Clark var hen, for han hadde de hørt, skulle over til Puerto Williams. Jeg og Claus, gentlemenseilere som vi er, holdt damene med selskap til amerikaneren dukket opp og de ble sånn halvveis enige om å dra neste dag. Tiden i mens slo de i hjel med å treffe meg på en pub. Jeg tenkte meg at jentene syntes det var mye mer moro å seile med en gutt på deres alder enn en amerikaner hvis hår hadde krypet ned fra hodet og slått rot på skuldrene, så jeg spurte dem like gjerne om ikke jeg skulle svippe dem over. Det virket som om forslaget falt i god fisk, og siden de skulle få turen gratis lovte de å spandere øl på meg kvelden ut. Timene gikk og jeg ble fullere og fullere. Kvelden endte med at jeg ga faen i å prate med hun ene og istenfor gjorde ett par håpløse forsøk på å sjarmere hun andre, så etter en nokså flau avskjed regna jeg med at jeg neppe kom til å se dem igjen.

En ting tør jeg påstå og det er at å trimme seil er ikke av det mest besværne en kan foreta seg, men damer dem blir jeg nok aldri klok på. Neste dag dukket de tyske jentene opp på brygga igjen og det var ikke amerikaneren de ville ha fatt i, men nordmannen som lå langstrakt med bankene hode ombord Ragnarok.

Downtown Ushuaia er det sinnsykt mye reklameskilt og grotesk lyse shoppingvinduer som slåss om ens oppmerksomhet (foto: Claus Ulrik Jensen)

De ville til Puerto Williams ASAP så her var det bare å pelle seg opp av bikka med en gang. Proviant måtte handles og myndigheter besøkes før vi kunne dra. Klokken hadde blitt vel over 2 da vi endelig kom oss av gårde. Vi hadde rundt 6 timer på oss før det ble mørkt, så jeg regnet med at det skulle gå greit da de fleste seilerne skrøt på seg at de seilte til Puerto Williams på rundt 4 timer. Med to damer vimsende rundt i cockpiten var det ikke lett å trimme seil med vinden rett i trynet og derfor gikk Jern-Erna for full guffe på tross av diesellekasjer. Etter rundt to timers putring tok jeg for sikkerhets skyld en titt på motoren. Damp og eksos veltet ut i en sky inne i båten i det jeg åpnet luka og når røyken hadde lagt seg konstanterte jeg masser av vann inne i motorrommet. "Caggacazzo" er en bra skjellsord ord på italiensk og det skreik jeg ut over hele Beaglekanalen. Jeg åpnet motorrommet bak og så at vannpumpa dusja ut bøttevis med vann over motoren istedenfor å pumpe den inni. Faen heller. Nesten halvveis til Puerto Williams og motoren må skrus av. Seilene ble heist og jeg måtte begynne å krysse.

Å seile på kryss tar nesten dobbelt så lang tid som å seile for eksempel på lens eller gå for motor. Å komme fram til Puerto Williams før det ble mørkt ville ikke gå, jeg var ukjent i farvannet og GPS forbindelsen til de digitale kartene fungerte ikke på min datamaskin (Claus hadde tatt med sin PC til Buenos Aires). Jeg måtte plotte manuelt på dataen ved hjelp av en håndholdt GPS, krysse og slå og passe meg for skjær og andre båter. På toppen av det hele hadde jeg to damer ombord som skulle underholdes. Jeg begynte derfor å lete etter en ankringsplass. På utrykkene til jentene kunne jeg se at de ikke helt stolte på min ankringsavgjørelse, så jeg forklarte dem at å krysse til Puerto Williams i mørket uten bra nok navigeringsutstyr ville være vanskeligere enn å prøve seg på å jule opp Steven Segal. Å legge til med to langt i fra sjøvante personer i en sannsynligvis bekmørk havn jeg aldri hadde vært i ville heller ikke være så innmari kult. Så derfor ville jeg gå til den nærmeste ankringsplassen pilotboken beskrev.

Delfinene hoppet og spratt rundt båten i Beaglekanalen


Å finne denne ankringsplassen i skumringen skulle vise seg å bli vanskeligere enn først antatt. Omsider ble det mørkere en den nye plata til Marilyn Manson og jeg måtte sende blondina fram på dekk for å lyse med en lyskaster etter kelp, skjær og fjellvegger. Hver gang jeg skrek ifra om at hun skulle lyse mer til høyre eller venstre, kom det ett "Hæææh?" fra baugen oi det hun snudde seg mot meg og lyste meg rett i trynet. Jeg måtte også hele tiden plotte inn posisjonen vår på kart. Det var mange forræderske skjær som fort kunne gjøre slutt på eventyret til Ragnarok. Krabbesesongen hadde også startet og en kunne lett vikle propellen inn i tauet til en bøye. "Nei nok får være nok, før vi finner denne ankringsplassen finner en fjellvegg oss og skuta blir ødelagt. Vi snur tilbake til Ushuaia!" "Hæææh?" kom igjen det fra jentene. Det var som å prøve å fortelle en bikkje at den ikke må rulle seg i døde dyr og hestebæsj. De skjønte ingenting. Jeg sa at her nyttet det ikke bare å kaste ankeret i en hvilken som helst bukt og vente på en bedre morgendag slik som i Norge. Kelp, dårlig ankringsbunn og strøm gjør det vanskelig. For ikke å snakke om at det her kunne lett blåse opp til storm fra vindstille fortere enn unger lærer banneord. Hadde jentene ligna på to spørsmålstegn da jeg fortalte dem om ankringsplanene for to timer siden, lignet de nå på en hel spørrebok. Med strømmen og vinden i ryggen tok det ikke lang tid før vi var tilbake i Ushuaia og kunne sove ut før jeg måtte begynne å mekke motor neste morgen.

Motoren viste seg å være umekkelig. Det var i hvert fall det jeg sa til jentene. Jeg hadde allerede gått litt lei dem og gadd ikke å sitte igjen alene i Puerto Williams etter at de hadde hoppet av. Da var det bedre å holde seg i Ushuaia hvor ølen var billig og reparasjoner kunne gjøres. I tillegg blåste det opp til uvær og de støttet da avgjørelsen min på at vi hadde måttet snu og ikke bare kunne kaste anker på måfå. Hadde vi blitt overrasket av dette uværet midt på svarte natta i en dårlig ankringsplass ville i beste fall kun båten og ikke mannskapet bli knust mot iskalde klipper.
Damene overnattet enda en natt i båten og forduftet mot Puerto Williams med en turistbåt neste dag. En uke etterpå kom Claus tilbake fra Buenos Aires med alskens godsaker som ikke var lett å oppdrive så langt sør som vi var. Etter noen dager båtmekkings satte vi atter en gang kursen for Puerto Williams og selveste Verdens Ende; Kapp Horn.

Motormekking, oljesøl og papirrot i Santa Cruz

Midten av februar - 4. mars 2007

Claus gliser kanskje på bildet, men banna og svor støtt og stadig etter alle motorproblemene vi måtte hanskes med i Santa Cruz

Ole dro med bussen mot Ushuaia mens vi seilte med kurs for Ushuaia. Etter en times motorkjøring ut fra Puerto Deseado begynte den helvetes motoren å pipe igjen! Og vi som hadde skrudd og mekka så sinnsykt mye. Satans drittmotor. Det var totalt vindstille så vi måtte tyne motoren til grensen og etter 3 timers kjøring ankre opp ved Isla Pinguino. Der overnatta vi overraskende utslitte til neste morgen.

Ole var alltid noe sinnsykt trøtt hver gang han våkna, men etter at han fikk summet seg litt i en halv times tid var han klar til dyst

Neste dag fiksa vi motoren midlertidlig igjen. Den funka i ca. 1 times tid før oljealarmen begynte å tute for full musikk. Vi ga faen i motoren, heiste seil og satte kursen sør mot Ushuaia. Under denne seilasen regnet vi med at det kom til å velte på med uforutsigbare sterke vinder og vi ville gjerne ha muligheten til å gjemme oss hvis det skulle blåse opp for mye. I tillegg sies det at lengre ut finnes det bølger av prehistoriske dimensjoner. De er større en mammuter. Derfor holdt vi oss nærme land noe som førte til at vi hadde vi følge av Commerson's delfiner store stykker av veien. Commerson's delfiner er noen små spekklumper av noen torpedoer som rett og slett digger å svømme og leke rundt båter. Med en gang de hører en båtmotor kommer de så fort de kan. Ingen vet helt hvorfor, men jeg tror at det rett og slett er fordi folk liker å få selskap av delfiner og derfor liker også delfiner selskapet med folk. De liker når vi står og jubler og hoier i båten og vi liker når de driver med krumspring og byks rundt båten.

En time før dette bildet ble tatt blåste det over 60 knop

Vi hadde sett oss ut ned langs kysten ett par tre steder vi kunne gå inn skulle ting bli altfor ille. Ett av disse stedene var Rio Santa Cruz, hvor det fantes en liten by med 3000 innbyggere ved elvebredden. Dessverre hadde vinden vært en real luromdreier og oppført seg værre enn en uforutsigbar tenåring. Under seilasen den tredje natten etter at det hadde blåst styggmye hadde vinden streiket totalt og vi nærmest bare lå og duppet i vannflaten.

Vi fikset derfor motoren midlertidlig for n'te gang og putret innover mot den ene aktuelle nødhavnen vår Santa Cruz med 8 delfinkompiser om baugen. Vi ble vi kontaktet av en prefecturabåt (kystvakten) som lå i Punta Quilla, en liten marinebase bestående av en lang pir og ikke noe annet. Vi fortøyde utenpå Prefecturabåten. Prefecturabåten var 20 meter lang og hadde bare mannskap på to mann når de lå til kai, noe de utrolig nok gjorde oftere en norske marinefartøyer. Derfor var de to gutta ombord veldig kontaktsøkende og spurte om litt av hvert da vi fortalte om motorproblemene. VHF'en fungerte heller ikke over større avstander en par hundre meter. Spørsmålene ble mer og mer gravende til de oppdaget at vi ikke hadde papirer på andre havner vi hadde sjekket ut av før i Argentina, da enten de lå og slang eller så hadde vi ikke fått de i det hele tatt. Ole hadde mønstret av i Puerto Deseado noe vi ikke sa i fra om til Prefecturaen og det virket litt som om de begynte å lure på om vi rett og slett hadde kastet han over bord.

Vi fikk haik med alt fra lastebilder uten lasteplan til pengetransporter inn til Santa Cruz

Neste dag ble vi nærmest kommandert bort til Prefecturakontoret for å avlegge forklaring og ble sittende i åtte timer med 4 kontorrotter som kun kunne spansk. "Tolken" som kunne engelsk, kunne ikke engelsk for fem flate øre og vimset frem og tilbake, ut og inn av kontoret værre enn en forskremt gnager. En annen var der kun for å skrive referat, mens tredjemannen, en skikkelig biff av en kar, stilte spørsmålene. Først måtte Claus fortelle om hvorfor vi ikke hadde stemplet ut av havnene vi hadde vært i, og hvorfor vi ikke hadde fortalt til Prefecturaen om at Ole hadde mønstret av skuta. Spansken min begrenser seg mer eller mindre til hva søte senoritas liker å høre, og det er langt i fra det samme som en forteller karer i uniform, så jeg holdt for det meste kjeft og mer eller mindre satt og stirret i veggen i 8 timer. Spørsmål om alt fra oljelekasjer til norske havneregler ble stilt, og det viste seg slik at boten vi skulle få var skyhøy. De viste til eksempler på fiskebåter med bøter på opptil 10000 pesos og 1600 pesos (3400 kr) i bot ble skriblet ned på ett papir. Da klikka det for Claus. Her hadde han sittet nærmest 6 timer og avgitt svar på spørsmål om alt mulig mellom himmel og jord og det uten å få en eneste matbit! "Ikke faen om jeg betaler så mye" skrek Claus rett opp i trynet på dem på spansk. De prøvde å roe han ned men til liten nytte. Claus var fly forbanna. Prefecturagutta gikk med på det at uten mat og drikke, duger helten ikke, så etter trusler om fengsling og mottrusler om ambassader og dipomater pluss en heftig diskusjon like ille som når fete negresser krangler om hvem som er mest "big, black & beatiful", fikk vi lunsj i en times tid.

I Santa Cruz gidder de ikke å rydde etter seg så det ligger bilvrak så og si overalt

Når vi kom tilbake var stemningen betraktelig bedre og etter en times godprat ble Claus ført inn til selveste Prefecturasjefen for å fortelle at det ville være vanskelig for han å betale denne skyhøye boten. "Ok", sa sjefen. "Hvor mye kan du betale?" "Hmmm. Lurespørsmål?", tenkte Claus og sjefen sa "greit vi sier 100 pesos" før Claus hadde fått avlagt svar. Ruske mine forseil! 100 pesos. Litt forskjell fra 1600 pesos! Det sa ikke Claus nei til og det endte med at boten lød på 148 pesos, sånn for "enkelthetens skyld". I Sør-Amerika går bøter i bøtleggers egen lomme og det satt tre skuffede Prefecturaansatte inne på kontoret etterpå. Neste dag betalte vi boten, men vi var i arrest i havnen i Santa Cruz, fortøyd utenpå en Prefecturabåt helt til motoren og VHFen var fikset.

Ragnarok i arrest utenpå Prefecturabåten "Lago Mascardi"

Å fikse motoren viste seg å være verre enn planlagt. Vi måtte demontere hele driten for å finne feilen og båten så til slutt ut som kåken til Reodor Felgen besudlet med oljesøl og en 100 kilos Volvo Penta spred i smådeler liggende overalt. Inne i motoren fant vi flere kilo sort grøt som var resultatet av en ufin blanding mellom olje og saltvann. Grunnen til at motoren hadde begynt å pipe etter ca 1 times kjøretid var at denne grautdriten ble sugd opp og satt seg i olesila i bunnen av motoren ettersom oljepumpa jobba. Ettersom vi gravde oss lenger og lenger inn i motorens indre ble skuta mer og mer skitnet til med oljesøl og alt fra sokker til bukser ble rett og slett ubrukelige. Når vi skulle mekke mat måtte dagens kokk stå i en keitete stilling over motoren og passe seg så han ikke tråkket oppi oljete motordeler, og gafler og kniver måtte inspiseres og tørkes for olje før en tok dem i bruk.

Prefecturagutta elsket å tukle med fortøyningene våre. Vi fikk nesten ikke lov til å legge til selv engang.

Den ene dagen da strømmen i vannet stod på som værst, påstod kapteinen ombord Prefecturabåten vi lå utenpå, at det var en kajak som hadde kantret lengre opp i elva. Han fortsatte med at sjefen hans hadde kommandert han ut for å komme den forkomne kajakpadleren til unnsetning (dette viste seg senere å være rent pølsevev) og liv sto på spill. Motoren vår lå i tusen deler rundtomkring i båten, så vi kunne selvfølgelig da ikke løsne fortøyingene. Prefecturakapteinen fant da ut at han likesågodt kunne ta oss med på slep langs skutesida. Han la fra kai tross protester fra oss og ikke hadde han fått med seg i sin 13 år lange fartstid i Prefecturaen at seilbåter har kjøl, så strømmen tok skikkelig tak i båtene og vi var bare metrene i fra å smelle inn i piren kort tid etter at han hadde kastet loss. Strømmen målte 7 knop og han måtte gi opp etter en liten rundtur rundt piren.En ganske så forskremt kaptein unnskyldte seg nå med at kajakpadleren var reddet og vi bare kunne fortsette å jobbe med motoren mens han kjørte tilbake til der vi pleide å ligge.

Her lå vi fortøyd i 16 dager. I den mest folketomme havnen ever; "Punta Quilla".

Da vi endelig hadde fått montert sammen motoren igjen kjørte vi den igang igjen. Motoren ville ikke snurre rundt og verden svartnet enda en gang da diesel og vann fosset ut i strie strømmer fra motoren og vi måtte ha nye skruer for å fikse faenskapet. I Santa Cruz var det ingen som hadde disse spesielle skruene og vi ble tipset om at nabobyen, som var 40 km unna hadde en altmuligsjappe som hadde skruene vi trengte. Vi fikk haik med en fyr med trønderbart inn dit, og oppdaget når vi endelig kom fram at denne altmuligsjappa var stengt! Men passe store skruer fikk vi, det var bare at de ikke hadde hull i midten, slik vi trengte dem. Derfor fikk vi dem hullet ut av en lokal metalarbeider og vi kom oss tilbake til båten igjen med gratis haik med en taxi. Når vi skulle montere skruene oppdaget vi selvfølgelig at gjengene i injektoren der de skulle monteres var skjeivere enn alle homsene i San Francisco tilsammen. Vi måtte banke ut injektoren og be en lokal fyr i Santa Cruz hjelpe oss med å skjerpe gjengene. Gjengene ble skjerpet og vi banket på injektoren igjen for så å oppdage at bankingen førte til at noen andre gjenger gikk ad dundas! Vi måtte igjen ta av den forbaska injektoren og fikk den på verksted neste dag.

Vi måtte haike itil nabobyen Buena Pedra 40 km unna Santa Cruz.

Hver eneste dag måtte vi ta en 15 minutters biltur inn til Santa Cruz fra Puerto Quilla der vi lå fortøyd. Støtt og stadig ble dyrelivet ofre for bilens vrede og små, søte uskyldige harer som spratt så fint rundtomkring ble på en kjapp og brutal måte forvandlet til blodige veipizzaer, før kadaverene deres ble riktige festmåltider for alskens rovfugler. En gang holdt vi på å gjøre kål på en réa (en svær strusefaen), men sjåføren advarte den med bilhornet til de andre passasjerenes ergrelse. En ribbet og sløyd réa skulle nemlig gjøre seg utmerket etter en times tid i steikeovnen fikk vi høre av flere av våre medpassasjerer.

Sokkene lukta etter flere dagers bruk mistenkelig likt pølsene vi spiste på brødskiva

Nå skulle da endelig alt være i orden så vi monterte greiene på motoren igjen, men selvfølgelig lakk det litt diesel fortsatt. Uansett så fikk vi faktisk start på beistet etter en god del banning og steiking og det etter 2 ukers prøving og feiling! Det var sinnsykt digg å høre motoren male som en katt igjen, men vi hadde fortsatt en liten lekasje å ta oss av. Det lakk litt diesel fra injektorene.

Det var langt ifra manko på ihjelkjørte kaniner rundt Santa Cruz

Støtt og stadig ble vi også kalt inn til Prefecturasjefen. Grunnene kunne være mange alt fra papirer som skulle underskrives og spørsmål om både ditt og datt. Så endelig den mars fikk vi nok alt byråkratpisset, korrupte kapteiner som skulle ha oss til å betale både ditten og datten og forlot Santa Cruz for godt den 4. mars selvom motoren ikke fungerte helt som den skulle. Og VhF'en? Den fikk vi heller ikke fiksa 100% for ledningen inni masten hadde blitt såpass ødelagt at det var umulig å tre ny, så vi måtte tre en ny ledning langs akterstaget. Nok en midlertidlig løsning, men vi kom oss i hvertfall avgårde fra denne golde ørkenen der selveste Darwin forbauset seg over at det fantes dyreliv da han seilte ombord Beagle.

Vi møtte noen dansker som hadde padla ned til kysten helt fra Andesfjellene.

Rundt omkring, ikke bare i Santa Cruz men også resten av Patagonia så vi støtt og stadig mengder med plast som fløy rundt om kring og satt seg i kaktuser, gjerder, lyktestolper og diverse. Vi lurte lenge på hvor all denne plasten kom fra og i Santa Cruz fikk vi endelig svaret for der var det en rekke nybygde boliger. For du skjønner at når den gjengse argentiner bygger huset sitt smeller han bare ett par tre plater med bølgeblikk opp der det egentlig burde vært taksteiner. De tar ikke plasten av bølgeblikken slik en ville selvfølgelig ville mene var lurt, for hvorfor gidde det når vinden tar den av for deg og det uten at du trenger å løfte en finger?

Plat, plast og plast overalt!

Ellers av andre problemer som dukker opp når man seiler på langtur, er det mistenkelig mange av de samme problemene som kan dukke opp hjemme. Skiva med syltetøy detter av tallerkenen og lander selvfølgelig oppned med masse klissete syltetøyet på gulvet, det dukker opp sjokoladeflekker og annen uidentifiserbar drit på puter, en finner etterhvert bare ensomme sokker og sist men ikke minst; oppvaskbørsta begynner etterhvert å se ut og lukte som en dobørste uansett hvor flittig en syntes en er med skyllinga. Men en annen stor forskjell er at det er vær og vind og ikke den kunstige klokka som bestemmer hva som kan gjøres og når det kan gjøres. En spiser når en føler seg sulten nok, en står opp når en må reve. En står ikke opp fordi en klokke piper eller spiser fordi sjefen ringer med lunsjbjella. Seilbåttid er noe helt annet en vanlig tid, en time blir lett en halvtime og en dag fort en uke, og en måned føles iblant som en uke, og visa versa og hit og tilbake. En ser at tiden er relativ, og den føles ofte mer som et oppspilt hav hvor en verken kan se noen ende eller begynnelse, enn vannet i en elv som renner en vei og begynner ett sted og slutter ett annet, slik en ofte har følelsen av hjemme.

Inne i "Petter Smart" hagen hvor vi fant motordelene vi trengte

Videre mot Verdens Ende

Begynnelsen av januar - midten av februar

Vi klarte på tross av mange fristelser å komme oss videre fra Mar Del Plata. Neste mål var Puerto Madryn der den sørlige retthvalen som kan nå en lengde på over 15 meter har fødeklinikk. Disse vennlige kjempene er såpass fulle av nysgjerrighet at de kommer bort til båter og er en tøff nok kan en også kaste seg uti vannet og bade med dem. Jeg hadde lenge vært redd for at hvalen hadde forlatt nordlige farvann for å dra på sommerbeite i Antarktis, men ville ikke gi opp håpet. Disse hvalene er fete dyr, kanskje litt for fete, for navnet sitt har de fått fordi de er de "rette" hvalene å jakte på. Alt spekket som er livsnødvendig for beskyttelse mot iskaldt vann, skulle for flere hundre år siden også nesten bli hvalens bane, da spekket gjør at den flyter etter at hvalen har dødd i en orgie av blod og gørr mens den ligner mest på et gigantisk pinnsvin med utallige av menneskets harpuner stikkende ut av ryggen. Oppe i kalde nord rundt Svalbard er en annen form for retthval, nemlig grønnlandshvalen, nesten utryddet og de sies at det bare er rundt 200 stykker igjen av disse dyrene der, det nest største dyret som noensinne har levd på vår planet.

Den sørlige retthvalen hadde som jeg trodde dratt for lengst så vi nøyde oss med en liten eksursjon til Peninsula Valdez og kasta oss på noe standard turistopplegg. En liten minibuss med flere turister og oss ombord kjørte ut på halvøya hvor vi fikk se sjøelefant, magellanpingviner, alpakkaer og annet krek på trygg avstand. Dyrene var gjerdet inn, nærmest som i en zoologisk hage og kjipe vakter var plassert rundt omkring. Her var det ikke noe morro. Hver bidige dag dundret det busslast på busslast med turister, som knapt visste forskjellen på pingviner og beltedyr, ut til "vernede" områder tjåka fullt av mennesker og dyre restauranter. Økoturisme har blitt big buisness, noe grådige mennesker vet å dra nytte av. For å komme seg ut i naturen kan en trygt stå bak ett gjerde eller ombord ett gigantisk cruiseskip og nyte hva naturen har å gi på av spektakulære syn på en altfor lett og trygg måte, mens en propper i seg fetende kolesterolrik restaurantmat og nipper til dyr vin. Verden har blitt slik at hvermannsen, bare han har penger og mangler samvittighet nok, kan kaste seg på fjollete ekskursjoner til verdens utposter, som burde vært forbeholdt folk som er barske nok til å komme seg dit på egenhånd.

Det fjollete turistopplegget vi hadde hengt oss med på var kjipt, så vi dro heller på beltedyrjakt noe som er mye tøffere


Dette fjollete opplegget har også nådd verdens siste kontinent Antarktis. Hver dag legger lukseriøse cruiseskip ut fra verdens sydligste byer mot iskontinentet. Det er om å gjøre for folk å trampe i land på flest mulig sårbare steder, på kortest mulig tid for så å komme hjem igjen for å skryte av sine "bragder" på ugjestmilde områder. I blant går det galt og olje og bensin lekker ut i "strengt vernede" områder mens cruiseskip står i kø for å komme til de mest populære stedene.

Heldigvis ellers var det noe på Peninsula Valdes som fikk meg til å trekke på smilebåndet. Beltedyr er sinnsykt kule og en må være lagd av stein for å ikke le der kommer travende. Pansret som en liten tanks med bein i stedetfor beltehjul roter den i sanden og lusker rundt i ett overraskende fort tempo, mens den snøfter med nesen. Blir den forskremt gjemmer den seg nedi en av sin underjordiske huler, eller om den er langt hjemmefra, gjemmer den seg i seg selv og krøller seg sammen til en ball på størrelse med en fotball.

Beltedyrene var såpass tamme at jeg kunne lokke de til meg med sjokolade


I Puerto Madryn måtte vi ligge på bøye noe som var ganske kjipt da bølgene stod på i ett sett. En dag når vi hadde ordna proviant og skulle ta jolla bort til båten fra stranda, blåste det pålandsvind. Selvom bølgene ikke var større en 30 cm fylte de jolla på få sekunder og Claus og proviant måtte reddes ut før Kong Neptun tok med seg alt som var. Vi måtte derfor bære all provianten bort til en svær molo like ved, og det manglet ikke på oppmerksomhet og latter blant lokalbefolkningen der vi stresset ut på piren iført fullt seiltøy bærende på det som føltes som 1000 tunge handleposer midt på heiteste sommeren.

En annen dag etter at jeg hadde svippa Ole inn til piren med jolla, lå det en sjøløve med en unge midt på trappa der Ole skulle gå i land. Sjøløvemødre er ikke av den lett forskremte sorten så når Ole hoppa i land begynte den å grynte og glefse værre en Martin Schanke på FRP landsmøter. Ole fant ingen annen utvei enn å ta en annen vei og jeg kjørte tilbake til skuta med den lille jolla som hadde altfor stor påhengsmotor (8 hK). Jeg knøt jolla fast i enden av båten og begynte å fortalte Claus om de tøffe sjøløveungen som lå og sutta pupp. Ikke merket jeg at jeg hadde knytet en elendig knute, og jolla hadde kasta loss fra Ragnarok på egenhånd. Inni helvete sa jeg og kasta av meg jakken og stupte etter og fikk berget Dingo som jolla heter før den fløt til havs.

Etter 10 dager kom vi oss videre fra Puerto Madryn. Claus hadde slokna på stranden 2 netter før vi skulle dra etter at han hadde vært på skumparty, så han hadde dratt på seg en skikkelig forkjølelse. Jeg og Ole delte derfor vaktene på den tre dager lange seilasen. Den ene natten hadde Claus lagd skikkelig kruttkaffe til meg så jeg satt liksågodt vakt hele natten, fikk ikke sove uansett. Like før klokka 10 på morgenkvisten gjenkjente jeg noe jeg før hadde sett oppe nord for Svalbard; Hvalblåst!!! "Whale o'hoi!", roper jeg ut da det andre blåstet har bekreftet at det ikke bare var syner jeg hadde sett, for jeg hadde snart sittet vakt i 12 timer i strekk. De andre gutta kom opp mens jeg spante horisonten. Vi nærmet oss hvalene, prøvde å komme så tett innpå dem som mulig, men dessverre så holdt de stor avstand, minst 20 meter. Jeg telte fire feite hvaler, den ene var mye mindre enn de andre og sikkert en av årets unger, kanskje var det derfor de holdt avstand? Uansett så prøvde vi å følge etter dem men de ble bare lengre og lengre borte. Ragnarok hadde dessverre ikke mange nok gamper i motoren til å forfølge havets kjemper.

Det straffer seg å sove ut rusen på en kald strand


Resten av seilasen gikk uten de helt store begivenhetene og etter en natt til nærmet vi oss Puerto Deseado. Vi måtte inn her en liten tur for vi hadde hatt ett par småproblemer med motoren. Vi fyrte etterhvert opp motoren ettersom byen ble større og større i horisonten. Motoren var tregstartet, men startet etter ett par forsøk. Støtt og stadig tittet en pingvin eller to opp fra vannet og lurte på hva alt dette motorbråket var godt for. Motoren begynte etterhvert å hoste og harke værre enn pensjonerte countrysangere. "Hva faen. Hvorfor i hælvete piper det?", hørte jeg Claus grynte fra bikka si. Oljetrykksalarmen sa i fra om at noe var galt, og pipte værre enn forslåtte løshunder. Motoren hadde det tydligvis ikke helt godt, men akkurat der og da var det ikke mulig å få gjort så mye med det for det var totalt vindstille og i tillegg dukket det opp ett dyr som først var lett å forveksle med en større pingvin, men som var noe helt annet. En Commerson delfin hadde hørt motorbråket og kom for å danse i vannet rundt Ragnarok. En liten stund glemte vi helt motoren og etter masse lokkelyder fra oss og krumspring fra delfinen, prøvde vi å mate den med en skinkebit som takk, men da ble den bare fornærmet og stakk.

Da vi kom til Puerto Deseado la vi oss utenpå en fiskebåt vi visste en fransk soloseiler hadde ligget utenpå noen uker i forveien. Vi dro så fort vi hadde fortøyd inn til byen for å "løse problemene" på byens eneste pub. Pils og pizza er som så ofte hjemme iblant de beste kortsiktige løsningene på problemer og vi var godt nede i den andre literen med øl da en tysk dame stormet inn i puben. "Your boatrope have broken!" sa hun. "The boat has turned itself and is hitting towards the fisherboat and gets destroyed" fortsatte hun på gebrokken tyskengelsk. Jeg tror ikke helt vi hang med på hva hun fortalte, for det tok enda 2 minutter og 2 slurker øl før vi stormet ut og løp mot båten. Ja sanne faen. Fortøyningen forran hadde røket og nå krydde det av masse kystvaktfolk og en gjeng fiskekarer som stod og stirret dumt på båten som slo inn mot skutesida til fiskebåten. Jeg og Claus hoppet ned for å klemme fendere mellom Ragnarok og fiskebåten og fikse fortøyningene. Når ting roet seg kunne vi også konstantere at vindroret hadde fått seg en liten knekk, men fungerte fortsatt fint. Værre var det med vindmølla vår som så flittig fovandlet vind om til elektrisitet. Ett av bladene hadde brekt tvers av og jernstangen den stod på knekt i to.

Knekt vindmølle


En av fiskerne var maskinist. Russo tilbød seg å ta seg en titt på Jern-Erna, motoren vår. Han begynte å skru og mekke og fant masse saltvann inne i jernklumpen. I tillegg justerte han på ventilene. Det resulterte i at en av ventilfjærene gikk til helvete noen dager senere mens vi prøvdekjørte motoren. Mens vi mekket motor, dukket tyskeren opp igjen. Det viste seg at hun var fra en annen seilbåt, som lå gjemt og fortøyd blant mange fiskebåter inne i ett hjørne av havna. Hun seilte sammen med mannen sin Timo, halvt finne og halvt tysker, ombord aliminiumsbåten Ultima. De hadde måttet ta ned masten sin for reperasjon i Puerto Deseado og satt fast i denne øde fiskelandsbyen på uviss tid. Jeg serverte våre gjester whiskey, noe som senere skulle vise seg at ikke var så forbanna lurt som jeg hadde trodd. Maskinisten vår Russo var fra Ukraina, og skrøt på seg at han var ex-Spetznat. Timo var finne og nok var det, for hvis en tar en finne og en ukrainer, sterk brennevin og falleferdige fiskebåter, mixer dette i hop så blir det trøbbel.

Etter att denne ukraineren hadde tukla med motoren vår knakk den ene stempelfjæra

Etter en runde med juging og skryting ombord Ragnarok skulle Spetznaz-Russo stolt vise oss fiskebåten han jobba på. Vi ble med på en tur gjennom hele skuta før vi ble tilbudt alskens godsaker fra proviantlageret. Vi bestemte oss å ta turen videre inn til byen, da Sandra syntes Ruso begynte å bli litt vel innpåsliten. Opp til neste fiskebåt så over på ett vrak av en båt. Timo og Ruso gikk og skrålte bakerst. Pærings som han var trodde tydligvis Timo at han var selveste Supermann og kunne ta en snarvei og hoppe over fra båtvraket til bryggekanten og drite i leigangen. Det kunne han ikke. Han mistet fotfestet og før han selv visste ord av det dalte han ned mellom båten og bryggen før han ble kilt fast mellom 2 fendere. "Timooooo!!!" hørte jeg Sandra skrike. Jeg skjønte tross mye whiskey hva som hadde skjedd og snudde meg og løp ned leideren. Akkurat innen for arms rekkevidde lå Timo. Jeg fikk ett ordentlig tak rundt høyre hånda hans. "I can't hold any longer! I'll let go!" stammet det fra den drita finnen. "Oh no" You ain't letting go" svarte jeg "And neither am I!". Det var 5 meter ned til vannet som sikkert ikke var mer dypt enn 50 cm. Jeg kunne ikke dra han opp alene. Falt han ned ville han i beste fall brekke beina. I verste fall stryke med. Russo løp av en eller annen grunn av gårde for å hente en lommelykt. "Jeg trenger en annen kar med litt saft i arma og det brennkvikt! Hvor faen er Claus?", tenkte jeg. Dritings som Claus var hadde han enda ikke skjønt hva som hadde skjedd. Jeg ropte etter Claus og når han så hvor Timo lå, beina han ned leideren hoppet nedpå ett bildekk hverken jeg eller Timo hadde fått øye på og vi klarte å hale Timo opp uten de store problemer.

Seilere går agurk i proviantlageret på fiskebåten til Ruso

Dagen etter hadde havnesjefen hørt om hva som skjedde og Ragnarok med mannskap ble pælma på rævva og trynet ut av havnen og henvist til en kjip bøye hvor bølgene gjorde at båten danset hulahula bare det blåste liten kuling, noe det gjorde nesten hele tida. Bortsett fra når det blåste orkan som det gjorde den ene dagen.

Russo sendte, etter at han hadde fått en feit overhaling av sjefen, Timo på sykhus to dager etter. Timo kunne ikke gå etter fallet og bare lå i bikka ombord Ultima med brista ribbein. Legen erklærte at ingen større skade hadde skjedd, finnen hadde hatt flaks, og bare en uke etter støtte vi innpå en fortvilet Sandra. Hun lette etter mannen sin og spurte oss om vi hadde sett Timo. En dame i en kiosk like ved hadde fortalt henne at han var ute på eventyr med Russo igjen. De hadde satt kursen mot byens eneste vannhull og begge to hadde visst vært ganske så pærings...

Forpiggen som jeg måtte dele med den knekte vindmølla


Dagene gikk og etter litt motormekking bestemte vi oss for å dra igjen. Motoren klikka igjen og peip værre en sulte gjøkunger rett før vi skulle heise anker. Stemningen ombord ble på bånn, vi måtte for tusende gang blåse opp jolla og vi drakk oss fra sans og samling og skjøv bort problemene til "mañana" (i morgen). Jeg var så klar for å seile som jeg aldri hadde vært før. Gledet meg som en unge på julaften, men å seile i ett av verdens mest beryktede farvann uten motor syntes de andre gutta ble i det drøyeste laget så vi måtte fikse motoren igjen før vi kastet loss.

Nå må jeg bare fortelle litt om den jolla, for makan til kronglete drit har jeg sjelden vært borti. Og det medregnet alle de håpløse tingene moren min pleier å bestille fra Selectkatalogen.

Først så bestemte man seg ombord for å dra videre, jolla må derfor pakkes. Til å begynne med måtte den dras opp på dekk og årene tas ut. Var motoren på, og den veide godt over 20 kg, måtte den tas av og løftes opp på sin respektive plass bakpå pushpitten. Jolla måtte så tømmes for luft og rulles sammen til en gigantisk rullekebab og bindes før faenskapet ble løftet bak babystaget for så å surres omhyggelig fast. Oppå her igjen plasserte vi en feit kveil med 200 m tau som igjen måtte surres fast og ble det ikke surret godt nok kunne en sitte der å angre under seilasen hvis det kom en mammutbølge og surra med seg hele opplegget. Deretter måtte pumpen, som en iblant trengte til å trekke ut den siste luften fra jolla, pakkes sammen og stues nedi den ene luka i cockpitten. Så måtte årene stues langs styrbord side av skute og surres før en endelig kunne gi seg med all banningen og steikingen over surringa av jolla og begynne med all banninga og steikinga over å måtte ta ut jolla igjen fordi motoren ikke funka og en måtte bli enda flere dager i den øde byen en lå på bøye utenfor. FAEN! Årene måtte igjen surres opp på babordside og gjøres klare og jollepumpa måtte surres fram. Vi måtte så løsne kveilen med 200 m tau, surre løs jolla, sørre rullekebaben opp og så pumpe luft inn i faenskapet før vi kunne pælme den på sjøen og ro de 100 meterene med masse strøm og enda mer vind inn til land. Nei makan til håpløst mas har jeg ikke vært borti siden alt maset om den "livsfarlige" og "dommedagsvarslende" fugleinfluensaen i media for noen år tilbake.

Masete unge pingviner

Etter enda noen dager mente vi at vi fikk has på motorproblemet. Vi la atter en gang kursen ut fra Puerto Deseado og bestemte oss for å stoppe på Isla Penguino, Pingvinøya. Jeg skulle være froskemann og sikre oss undervannsbilder av pingviner og sjøløver og satt i 2 timer klar til å hoppe uti. Claus bannet og svor da han ikke fant det ene dekkglasset til undervannshuset til det ene kameraet. Kaos hærjet som vanlig i Ragnarok og den ene tingen en trengte akkurat der og da var selvfølgelig klin umulig å finne blant alt rotet. Endelig kunne jeg hoppe uti det kalde vannet og plaska inn mot land med undervannskamera i hånden. Pingvinene var pinglete og ikke nysgjerrige nok til at det ble noen bra bilder ut av det, men uansett så fikk jeg fanga noen av de små rabagassene på film. Vi utforska pingvinøya, den var stapp full av fjærkre og nærmet vi oss skuaredene kom luftangrepene for fullt. Svære skuafugler (støgge, brune, feite måker med skarpe klør) stupte mot hodene våre, sikkert for å rive ut øynene våre, og jeg måtte pælme småstein etter dem for å jage dem vekk der jeg løp rundt i det på land så teite froskemannskostymet.

Jeg snek med innpå en gedigen sjøløvehann

Men når den så at det ikke var noen sjøløvehunn som nærmet seg, ble den skuffa og stakk

Alt det kalde vannet gjorde at jeg til slutt måtte slå lens og da satt selvfølgelig Claus der med telelinsa

Skuaene var fiendtlige og jeg måtte kaste steiner etter dem for å holde dem unna


Etter noen timer stakk vi ut i båten igjen for å sette kursen videre sørover. Motoren svikta igjen, og jeg trodde jeg fant problemet og fiksa det, men etter 30 min kjøring peip faenskapet igjen. "SVARTEFAENIHÆLVETEHELLER! Nå seiler vi faens sørover og jeg driter i om motoren funker eller ei for det gjør den aldri uansett!" snerret jeg, men de andre gutta syntes det var en dårlig idé og nevnte alle de hissige strømmene lenger sør, så etter en heftig diskusjon svingte jeg roret og kursen 180 grader tilbake mot Puerto Deseado, nesten like skuffa som en den gangen jeg ble til de grader så skuffa fordi jeg fikk feil Turtlesfigur i gave på julaften for mange år siden. Og den hendelsen, den snakker familien om enda.

Tilbake i Puerto Deseado smilte ikke verden til oss lenger, slik en gjerne ser for seg at verden gjør på langturseilaser. Ole bestemte seg for å ta farvel med Ragnarok, Claus og meg. Han mente at det var altfor sent å seile til Iskontinentet. Da Timo fikk høre om dette ble han fra seg av begeistring. "Aaaah, I want to sail to Antachtica! Let me join Rahgnahrroch ont we sail togetta in you' boat, I leave my boat he'a and Sandrrah go an' bachpach, jah?" Dessverre for Timo var bare han som likte den planen. Han hadde hatt store problemer med båten, masten var ødelagt og indianeren som skulle fikse masta var av typen som foretrakk å sutte på fredspipa framfor å drive med sveising og banking. Og da masten var så godt som klar streiket jaggumeg den late rødhuden, da han mente betalingen var altfor lav. Hele 10000 kr forlangte han for jobben. Timo og Sandra kunne betale max 3000...

Toeffe dyr og statusoppdatering

15. februar 2007

Statusupdate Joergen: Ragnarok med naa kun Claus og meg selv (Joergen) ombord ligger naa i "arrest" hos den argentiske kystvakten i den knoettlille byen Santa Cruz ganske langt soer i Argentina. I arrest fordi vi ikke har fulgt alle firkantlovene i Argentina som foelges til punkt og prikke i smaa byer som Santa Cruz.

Commersons Dolphin (ser sinnsykt mange av disse), de hopper og spretter rundt baaten baade morgen og kveld.

Beltedyr som er en kan se ganske barske.

Dette var den foerste sjoeloeven vi saa i Soer-Amerika. Den var dævv og laa og "chilla`n" paa stranden i La Paloma.

Det er nesten flere Magellan pingviner i Soer-Amerika en folk i Norge.

Frykt, fyll og fanteri: Mar Del Plata

Slutten av desember - begynnelsen av januar

Seil maatte reves og heises i ett sett grunnet feite pamperosvinder som kom som lyn fra klar himmel. Vindkastene kan komme opp i orkans styrke i Argentina.

Under seilasen til Mar Del Plata var det ikke bare roret som hadde fått nok. Elin, geitebudeia vår, takket også for seg og dro for å klatre i Andesfjellene.

I Brasil hadde vi blitt kjent med en framifrå seiler og vinbareier som het Daniell. Allerede andre dagen kom det en bekjent av Daniell, Alfredo, som også var en framifrå seiler men ikke vinbareier og hilste på mens vi gjorde klesvasken på brygga. Han var en snakkesalig, sosial gla'laks og vi fortalte han om våre problemer. Alfredo kunne bra engelsk og hadde på 80-tallet selv seilt rundt Kapp Horn med en eller annen norsk båt jeg ikke husker navnet på.

Vi ankom Mar Del Plata kun en time før en feit storm kverka all strømmen i hele byen.


Alfredo ville gjerne hjelpe oss med å få fikset roret så han introduserte oss til en fyr med langt hår og tredagersskjegg, som ville støpe nytt ror i glassfiber for en billig penge. Under en lunsj en dag introduserte han oss også til fiskebåtkapteinen Jorge. Jorge var en av de som hadde hatt flaks med timingen da argentisk økonomi gikk at dundas i 2001, og var nærmest å betrakte som kraftig, yngre og argentisk utgave av en snill Onkel Skrue. Tid til overs og behjelpelig som han var fant han ett sted hvor det skulle lages ett nytt ror til oss i stål. Han mente at stål var best av såpass mange grunner at han kunne ha vunnet nobelspris, så det ble til at allerede neste dag suste vi av gårde i jeepen hans fra 2. verdenskrig gjennom Bichaen (slumstrøket) får å finne ett passende metallverksted. Her gjaldt det å holde seg fast for mannen suste av gårde som om morgendagen aldri skulle komme og setebelter, vegger og tak var mangelvare. Prisen var ikke så værst, og jobben, jo den fortalte de at ikke kom til å ta mer en 4 dager, så vi klinte til med tilbudet. Blueprint tegninger ble overlevert sammen med det smadrete roret og alt virket til å være i skjønneste orden.

Først etter en uke fikk vi beskjed at roret så smått begynte å bli ferdig. Etter ytterligere to dager kunne vi hente det. Under avhenting så vi at roret var klisset inn i en myk, grønn unnskylding for maling. Vi kjørte roret til yatchklubben der Ragnarok lå og skaffet oss grunnmaling og bunnstoff og satte i gang med malingen. Da vi etter 2 dager var fornøyd med malejobben, skulle vi sette på roret. Uti vannet med oss, jeg først som alltid. Roret var ett helvete å tre på, da det helst ville flyte oppned og ikke riktig vei. Ole Magnus måtte derfor noe ufrivillig uti det skitne og kalde havnevannet. Han hadde støtt og stadig skrytet av hvor mye han elsket å bade i kaldt sørlandsvann, og hvor ofte han hadde dykket ned å sjekket ankerfestet da han og noen kompiser hadde leid seilbåt i selveste Karibien. Derfor syntes jeg det var en smule snodig at det trengtes mye overtalelse til før han jumpet uti. Var han redd for at det skulle komme en sjøløve og bite han i rumpa? Var det det "kalde" vannet? Eller kanskje var det all dritten som lå og fløyt rundt om kring? Det viste seg at det var det siste, for etter at han kom opp igjen slukte han i seg en full kopp med whiskey for "å drepe bakteriene i halsen". Jeg gjorde det samme, ikke for å drepe bakterier, men får å få tankene over på noe annet. Roret hadde vært umulig å tre på og vi måtte levere det tilbake for enda mer sveising og venting.

I Argentina demonsterer de mot mye rart. Her er det makthavnerne som faar gjennomgaa


Dessverre var det ikke bare rorproblemer som gnaget i sinnene våre, for noen "lure" lovmakere hjemme i Norge mente fortsatt at verden fortsatt var flat og firkanta. På 90 tallet ble det vedtatt at en må ha en så og si umulig å oppskaffe (hvis en da ikke jobber i staten eller er medlem av Andeby Millionaerklubb) "search & rescue" forsikring for seilas i polare strøk. Papirsøknader måtte sendes til Norsk Polarinstitutt i hytt og pine før vi kunne seile lovlig til Antarktis. Slike lovmakere burde seilt rundt verden for da ville de oppdage at verden faktisk ER rund og ikke flat og firkanta slik allmennheten trodde i middelalderen. Å sende papirer over halve kloden når en står imot naturens ville krefter for full effekt virker lite logisk, men for å unngå å bli fratatt altfor mange papirer med avdøde kjendistryner på i fremtiden, sendte vi heller papirer fulle med tekst hjem til Norge før vi seilte videre mot iskontinentet.

Claus var ogsaa litt forbanna saa han ble med i en demo mot "lure lovmakere"


Ved siden av båten vår, lå det også andre langturseilere. Du hadde ett fransk ektepar ombord den 50 fots lange stålbåten Kotic, som hvert år seilte opp og ned mellom Grønnland og Antarktis og drev chartervirksomhet, du hadde ett nederlandsk ektepar på bryllupsreise som vi hadde møtt oppe i Buenos Aires, hvis mannen snakket om alt og ingenting i ett sett og klarte aldri å si mer enn to sammenhengende setninger om samme emne før han byttet til noe annet. De skulle seile non-stop til Autralia via Kapp Det Gode Håp, men autopiloten hadde streika og de måtte vende bauen mot Argentina igjen etter 10 dagers seilas gjennom "The Roaring Forties".

En annen franskmann lå også rett rundt svingen i en annen beistlig, gigantisk stålbåt. Han skrøt støtt og stadig om alle "girlfriendsa" han hadde hatt. "2 weeks I got new girlfriend. Then I sail with her for som weeks, I get tired of her, then I get new girlfriend. You know? Girlfriend this, girl friend that... bla....bla...blaaah....", stammet han i vei på fransk/spangelsk i det uendelige mens jeg prøvde høflig å kvele en kommende gjesp. Nå han hadde funnet seg en "new girlfriend", sikkert gjennom ett eskortebyrå denne gangen som alle andre, og han spradet rundt med henne støtt og stadig for å vise verden at han fortsatt hadde draget. Vi lo godt da denne nye "girlfrienden" lignet mer på en boyfriend enn noen girlfirend, og begynte å lure på om han hadde blitt lurt av eskortebyrået. Han følte seg visst litt bedre enn alle andre til sammen, så de dagene vi tok med "girlfriends" til Ragnarok fikk vi til alles fordel jekket han ned noen hakk. Da han så at våre "girlfriends" var både yngre og penere enn hanses, syntes han at det gått for langt og han ble en smule furt for han hilste ikke på oss som før lenger og sendte stygge blikk mot båten vår.



Flere dager gikk med før vi så noe roret. De sinnsykt varme dagene gikk med til båtmekking, mens de hete kveldene kokte bort i inntak av cerveza og andre apestreker. Nattelivet i Mar Del Plata overgås bare av de skjønne jentene som bor i byen, så på tross av at roret ikke passet enda en gang til, etter at vi hadde fått det tilbake og ferdigmalt det, led vi ingen nød. Det tok hele 23 dager å komme seg videre fra Mar Del Plata, og vi som skulle egentlig bare være der i maks 4 dager.

De dagene det blåste sønnavind bredte det seg en merkverdig stank utover havna. Stanken kan best beskrives som en blanding mellom svette, raket fæsk, ostepop og slik det lukter etter at du har hatt rekefest med påfølgende nachspiel hjemme hvis du noen gang har hatt det. Det var lukten av sjøløver som tirret neseborene våre. Etterkommere av sjøløvene som for 100 år siden hadde blitt drept og jagt vekk av grådige mennesker hadde for 20 år siden så smått begynt å komme tilbake igjen til Mar Del Plata. Midt blant fiskeskip og fortøyninger kunne en telle over 200 dyr. Disse feite pattedyrene er som en sløv dumsnill løve ned hele kroppen stappet nedi en sekk slik at den mest ligner en gigantisk snegle. På varme dager gjør de ikke stort ut av seg annet enn å ligge og grynte mens den snur seg og vifter bort fluer med luffene, og morsomst av alt; de er å finne på de merkeligste steder. Noen ganger lå det ett slakt av ett dyr midt på bryggen og sperret veien, andre ganger var de å finne på en trapper ned til vannet. I blant måtte de jages vekk fordi de lå i veien for eksempelsvis når folk skulle ta opp båtene sine av vannet.

Sjolovene fikk noian og hoppa alle som en ut i vannet da det kom en feit amerikaner og plaga dem.


Det eneste jeg ikke likte med Mar Del Plata var alle de "obligatoriske" eller rettere sagt "Olegatoriske" restaurantbesøkene våre. Ole, som aldri hadde tatt i en stekespade før og ikke viste forskjellen på krydder og oppvaskspulver måtte bare spise på restaurant hver dag, og da helst på en fin restaurant og helst da også indrefilet med rødvin til. Heldigvis var ikke jeg vanskelig å be, for på restaurantene rundt om kring i Mar Del Plata krydde det av søte servitriser og latterlig billig øl. Best av alt var den colombianske restauranten Bodegon, der samtlige servitriser så fagre og vakre og alt var så himmelsk godt å spise at jeg begynte å lure på om alt det negative jeg hadde hørt om Colombia bare var oppspinn og røverhistorier oppdiktet av colombianske karer som vil ha alle sine smekre jungelkvinner og møre biffer for seg selv.

En annen sak med damene i Sør-Amerika er at når en viss alder (ca. 15) så blir de gravide og føder en unge. Da denne ungen er ferdig vaska og navlestrengen kappa, setter de den nyfødte oftest på høyre hofte. Smokk! Der sitter den og slipper ikke taket før den er nesten 2 år gammel. Ca 9 mnd. etterpå førstemann kom, kommer storken jaggumeg med enda en rakker som gjennomgår samme prosses før den settes på motsatt hofte. Magen begynner å vokse en gang til, og første mann som kom klarer etterhvert å gå for egen maskin, slik at høyre hofte igjen er klar for 3. mann, og slik fortsetter det i det uendelige og uendelige til man går og snubler i småunger og meterhøye 15 åringer med teit svære mager hvor enn man prøver å sette beina i Sør-Amerika.

Etter vellykka julefeiring og en ikke fult så vellykka nyttårsaften med flere smell og raketter enn i hele Bagdad og omegn til sammen, fikk vi endelig en varm januardag heist seil igjen og satte kursen sørover mot Puerto Madryn hvor vi skulle se om vi fant noen sørlige retthvaler (feite jævler som veier oppimot 90 tonn) vi kunne plaske med litt rundt i vannet med. Seilasen skulle ta 3 dager...